«En uoppdaget maritim revolusjon»

Meninger


Er den største eksportnæringen i nord, med et uant fremtidsperspektiv, i ferd med å falle i politikkens skyggedal?

Havbruksnæringen har hatt en eventyrlig utvikling i Norge de senere årene og er rustet til å bli kystens fremtidige vinner - forutsatt at den er politisk ønsket? I dag er det god grunn til å stille dette spørsmålet? De fleste av oss tar havbruksnæringens vekst og utvikling som en selvfølge. De kystsamfunn som preges av havbruksnæringen fremstår som utstillingsvinduer med velstand og befolkningsvekst. Nederlagsdømte kystsamfunn har fått en ny renessanse.

Hvilken annen næring i Norge har slike utsikter som nettopp havbruksnæringen? Hvis spørsmålet stilles til politiske partier og de viktigste organisasjonene i arbeidslivet vil du slite fryktelig med å finne den store entusiasmen for havbruksnæringen. Ei heller verserer havbruksnæringen på politikkens topp-10-liste.

Hos norske politikere og organisasjonstopper synes det å være bred enighet om at de store politiske investeringer og satsinger fremover må rettes mot havvind, batteri-produksjon, hydrogen og Co2-fangst og lagring.

Det er bra, vi trenger sårt nye næringsområder etter hvert som oljeindustrien fases ut, men her bør også havbruksindustrien prioriteres og ikke skyves ut i skyggenes dal. Vi registrerer en betenkelig holdning og tilnærming som bør få varsellampene til å blinke, særlig hos nordnorske politikere og næringsorganisasjoner. Det kan synes som Oslo-medias stadige negative omtaler av Havbruksnæringen nå begynner å virke. Næringen synes å ha havnet i et «omdømmemessig» selskap med norsk olje- og gassnæring. Tendensen er en passiv tilnærming til den næring som sannsynligvis vil være best rustet til å bidra til å ta ansvaret for å finansiere velferdsstatens fremtid.

Det synes som om at den «stille revolusjon» som skjer via havbruksnæringen har gått mange «hus forbi». Etter at regjeringen i 2017 tildelte de første utviklingstillatelsene er det investert et flertalls milliarder kroner mot ny teknologiutvikling som kan bidra til å løse de miljø- og arealutfordringene som havbruksnæringen står overfor. Flere distrikts- baserte havbruksselskaper ber nå om tillatelser til en videre satsing på FOU, innovasjon og teknologiutvikling for å sikre vår verdensledende posisjon. En slik satsing koster ikke staten 5- øre, men vil sterkt bidra til verdiskaping, nye arbeidsplasser og bosetting, spesielt i deler av landet som sliter demografisk.

Det er urovekkende at norsk politikk ikke synes å ha fått med seg at den norske havbruksnæringen står for 75-80000 arbeidsplasser og har en samlet verdiskaping på 125 – 130 milliarder kroner.

Ser man 3 – 5 år frem i tid vil havbruksselskapene sysselsette mellom 6-8000 sjøfolk. Næringen vil ha investert mellom 40 og 50 milliarder kroner i nye havbaserte konsepter. Brorparten av dette vil være maritime prosjekter. I virkeligheten snakker vi om en revolusjon – uoppdaget fordi vi i dag kan registrere at bare et fåtall de ulike skole og utdanningseiere tar hensyn eller høyde for det store behovet for å styrke utdanningskapasiteten innenfor maritim sektor. Myndighetene burde for lengst ha fått med seg at det er den maritime delen av havbruksnæringen som vokser raskest. Risikoen for manglende kvalifisert arbeidskraft i en sterk voksende næring er derfor betydelig.

Norge er verdensledende innenfor havbruk. Klodens sterkt voksende befolkning vil ha behov for mat. Vi har erfaring, kunnskap, teknologi og areal til å kunne utvikle vår verdens-ledende rolle som havbruksaktør. Dette krever imidlertid at norsk politikk tar tak og spiller på lag med kyst Norges muligheter. Dette krever også at sjømatnæringens aktører og organisasjoner i langt sterkere grad melder seg på i samfunnsdebatten. Ta grep nå og våkn opp, før mulighetene forvitres eller seiler fra oss.

Om det for noen er aldri så ubehagelig å snakke om hva vi skal leve av i Norge i fremtiden, må de som er satt til å besvare slike spørsmål, ta grep!