«Rødt uten svar på klimakrisen»

Meninger

Under ei slik overskrift går Oddmund Enoksen i Bladet Vesterålen for 27.08. i rette med synspunktene i mitt innlegg i samme avis i samme uke under overskrifta «Klimakrisa, - hva gjør vi?». Hovedpunktene i mitt innlegg var at:

  • forbruket vårt genererer klimakrise og andre miljø- og ressursutfordringer,
  • de tiltak vi tar for å unngå katastrofale tilstander må løse dem, - og iallfall
  • ikke skape like store eller større utfordringer, og
  • nødvendige tiltak er vanskelig/ikke mulig med den tankegang som ligger til grunn for dagens økonomiske system, - kapitalismen.

Forbruk

Ingen avviser forbruk og forbruksmønster som hovedforklaringa på planetens miserable helsetilstand, - heller ikke Oddmund Enoksen. Lagerressurser av alle slag vil over et varierende tidsperspektiv ta slutt. Ikke nok med det, - uttak og foredling i tillegg til selve forbruket har ført til forurensing og forstyrrelse/ødeleggelse av livsviktige naturlige prosesser og kretsløp.

Om vi liker det eller ikke, - vi må se all vår aktivitet i et bærekraftperspektiv. Da tenker jeg ikke på en forsnevret og forkvaklet kremmerforståelse av ordet. Dette må innebære en total forandring av vår livsstil.

Reparasjonstiltak

Planeten er allerede påført så store skader at reparasjonstiltak er nødvendig. Naturlig nok er de fleste opptatt av den mest presserende utfordringa, - klimakrisa. Luft- og generell naturforurensing samt forsøpling lokalt har forekommet over lang tid. Forurensinga av atmosfæren er nå kommet så langt at det har fått globale klimakonsekvenser. Forurensende aktivitet har vært bagatellisert med konsekvensbeskrivelser «som et musspess i havet». Nå har imidlertid «så mange mus pessa i havet», at f.eks. havet som lagringsplass for den CO2’en man har vyer om «å fange», ikke lenger er aktuell. Det er forresten ikke småtterier at menneskeheten har satt seg det nærmest guddommelige mål å separere atmosfæren!

Ordene lagring og lager forbindes av de fleste med positive tanker. Det er vanlig å se på et lager som et distribusjonssted hvor nødvendige varer tilføres og hentes. Det fylles og tømmes, - igjen og igjen. Slik er det ikke med lagring som løsning på forurensingskrisa. Dette lageret bare fylles. Man trenger ikke prognosemakerkompetanse for å skjønne hva dette må føre til i evighetsperspektivet.

Det å problematisere negative følgeeffekter av de forskjellige tiltak på energiområdet er ikke nødvendigvis å avvise tiltaket i seg selv. De kan kanskje fungere som ei akuttløsning i en uunngåelig omstillingsperiode. Men det mest betenkelige ved omkring dette er at de synes å være motivert ut fra å ville sikre et fortsatt overdådig forbruk i den rike del av verden.

Økonomisk system

I en fellesskapsøkonomi er man opptatt av at produksjonsaktivitet i videste forstand skal utløses av menneskers behov. Kunnskapsmangel er kanskje en årsak til at heller ikke regimer med en fellesskapsorientert økonomi har noen ærerik historie når det gjelder miljøforurensing og naturødeleggelse. Erkjennelsen av at planeten er i ferd med å bli påført ureparerbar skade, og at et sunt livsmiljø inngår i menneskers grunnleggende behov, må få konsekvenser for menneskehetens aktivitet. Det innebærer at produksjonsaktivitet i videste forstand må utløses av menneskers behov uten at det over tid fører til skader eller ødeleggelse av naturens mekanismer. Systemet for å bevare livskretsløpet på planeten (The Circle of Life) må beskyttes for at det kan bestå som det perpetum mobile (evighetsmaskin) det var ment å være. Et økonomisk system som har fellesskapets beste som sitt mantra, er det som gir oss best sjanse for å gjøre de prioriteringer som er nødvendige.

Jeg påstod også at det innafor dagens kapitalistiske tenking ikke var noen incitamenter til en nødvendig endring av livsstil. Kapitalismens mantra er nemlig det motsatte. Kapitalismen forutsetter evig vekst. Der markedet ikke genererer nok naturlige behov, skaper man ved hjelp av høgskole- og universitetsutdannete markedseksperter nye og kunstige behov. Ironien i dette er at vi som forbruker gjennom varens pris også betaler for å bli manipulert.

Kapitalens behov for forrentning og dermed vekst kan eksemplifiseres gjennom situasjonen i kolonialstrukturen i Sortland. Den har allerede kapasitet til å betjene ei befolkning betydelig større enn i hele Vesterålen. Likevel er en enda en kolonialbutikk under forberedelse, - med det ressursforbruk og de forurensningene bare selve bygginga medfører.

Rødt som forbrukspådriver

Oddmund Enoksen tolker Rødts strategi for utjevning av ulikheter dithen at vi går inn for økt forbruk. Det er det selvsagt ikke. For en som kaller seg sosialist eller sosialdemokrat burde det være innlysende at det her er snakk om et fordelings- og utjevningsperspektiv. I lønnsoppgjør er det snakk om fordeling av et overskudd av felles innsats. Det skal videre mye velvilje til for å tolke en kamp for utjevnende velferdsgoder finansiert gjennom progressiv skattlegging av de rikeste som ei oppfordring til økt forbruk.