Sist mandag var politikerne i Hadsel samlet til debatt i regi av Norsk Forbund for Utviklingshemming (NFU). Der møtte også mange av de debatten handlet om og vi fikk høre om mangel på avlastning til foreldre, mangel på meningsfylt aktivitet i fellesskap med andre, mangel på varige tilrettelagte arbeidsplasser og feriereiser det ikke blir noe av fordi verken kommunens pengekasse eller søknadsprosesser gjør det mulig å få frigitt midler til ledsagerutgifter. Det kom også frem at bemanningen i miljøtjenesten ikke dekker det faktiske behovet og at foreldre er slitne og føler at de ikke blir hørt. Politikerne sa det rett ut; dette visste vi ikke noe om.

Hvordan kunne vi ikke vite, hvor har vi vært de siste fire årene? De årene som er gått siden forrige politiske debatt om funksjonshemmedes situasjon ble arrangert, på samme sted, der de samme politiske partiene fikk omtrent den samme informasjonen som nå? Da ble det også påpekt hva som må til om vi virkelig ønsker å ta likestilling og inkludering på alvor. I mellomtiden har NFU gjentatte ganger skrevet brev til alle de politiske partier i Hadsel, påpekt rettigheter med god begrunnelse i gjeldende forskrifter og regelverk, utformet med både caps lock, kursiv og fargekoder. Foreldre har kjempet for sine barns rettigheter, direkte i kontakt med kommuneledelsen og gjennom en rekke leserinnlegg publisert i media. Likevel kjenner ikke politikerne til realitetene. Er det fordi vi har sett en annen vei, i en helt annen retning?

Og er det rart foreldre og pårørende fortviler, for midt i kampens hete om mer hjelp, legges de sedvanlige kuttforslagene frem i forkant av hver eneste budsjettforhandling. Kutt i bassengtilbudet, kutt i kantinedrift med viktige arbeidsplasser, kutt i avlastningsordninga, kutt i tilskuddsordninga til feriereiser. Om vi ikke ser bort, men ser rett inn i realitetene, er det lett å skjønne at forslagene i seg selv bidrar til en merbelastning for de det gjelder og levner lite håp om at det i rettferdighetens navn nytter å be om mer.

FN s konvensjon for retten til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD, 2006) ble i 2013 ratifisert av Norge og er dermed folkerettslig og politisk forpliktende. Den skal sikre at samfunn anerkjenner at alle mennesker skal ha mulighet til likestilling og deltakelse i samfunnet. Med diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne menes enhver forskjellsbehandling, utelukkelse eller innskrenkning på grunn av nedsatt funksjonsevne som begrenser eller opphever anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen, på lik linje med andre. Dette gjelder alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på alle livets områder, også det å bli nektet en rimelig tilrettelegging. Likevel er vi ikke kommet lengre og av en eller annen grunn er det en lang og tidkrevende vei å gå. La oss se og innse hva det innebærer å se bort.

Ved å innlemme CRPD i menneskerettighetsloven i Norge kan funksjonshemmede få et sterkt og godt rettslig vern. Dette er ved flere anledninger forsøkt, sist i 2021 etter forslag fra SV, men falt med 3 stemmer (H, Frp, V og Krf stemte imot). Nå blir det omkamp og nytt forslag er under utarbeiding og skal stå ferdig i utgangen av dette året. Håpet er at vi nå kan få en lov der brudd på menneskerettighetene til funksjonshemmede kan rettslig forfølges.

Politikerne i Hadsel lovet sist mandag at nå skulle det tas tak.

Ordførerkandidaten i Hadsel SV, Atle Nielsen, har forpliktet seg til å gå foran for å gjøre sin kommune til en CRPD- kommune gjennom å signere ULOBAS aksjon STEM CRPD.

Nå står vi foran fire nye år og ved utgangen av denne perioden skal politikerne igjen møtes til debatt om funksjonshemmedes rettigheter i Hadsel. Da skal vi igjen møte de det gjelder og høre historiene fra virkeligheten. Den dagen og alle dager før, kan vi ikke se bort.