At noe er bærekraftig, innebærer ei utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. Begrepet ble første gang lansert av Brundtland-kommisjonen i 1987 da miljørapporten Vår felles framtid ble lagt fram.
I regjeringas nye langtidsplan for Forsvaret er bærekraft-begrepet både benytta i tittelen («Kampkraft og bærekraft») og i selve planen. Det burde borge for at alle forslag som lanseres i planen, virkelig er bærekraftige.
Regjeringas mest dramatiske forslag er nedlegging av flystasjonen på Andøya. Men det er ikke gjort noen vurdering av om ei slik nedlegging er bærekraftig. I alle fall er ikke dette gjort med grunnlag i den alminnelige definisjon av begrepet bærekraftig.
Jeg skjønner hvorfor regjeringa har unnlatt å gjøre ei slik vurdering. For de negative konsekvensene av å avvikle flystasjonen er så store for Andøy-samfunnet at det er åpenbart at det ikke vil være bærekraftig å gjennomføre forslaget. Når regjeringa likevel pynter planen med å bruke begrepet bærekraft heile 36 ganger, er det å misbruke begrepet.
Andøya måtte betale en høg pris for å gi plass til flystasjonen. Ei heil bygd måtte fraflyttes. 50 år seinere inviterer regjeringa Stortinget til å pålegge samme samfunn ytterligere byrder. At det gjøres med bærekraft-fanen høgt heva, vitner om en ikke liten arroganse.
Samme arroganse har forsvarsministeren vært målbærer for etter at langtidsplanen ble lansert. I gårdagens VG påsto hun at de som kritiserte, bare tar utgangspunkt «i en flik av virksomheten og ikke tar hensyn til det store bildet». I hennes verden er altså ei tilnærma avvikling av et heilt lokalsamfunn bare «en flik».
Det store bildet for Andøya er at en hovedpilar for fortsatt eksistens rykkes bort. At vi har en forsvarsminister som ikke evner å se dette, er bare trist.
Oddmund Enoksen, Sortland SV