Opp gjennom årene har vi har hørt utallige historier om mennesker som i dramatiske situasjoner beskriver det som om «tiden står stille», eller «livet passerer i revy». Ofte handler det om alvorlige ulykker der ting skjer fort, men oppleves som veldig sakte.
Etter en helgevakt på Hadseløya er jeg på tur hjem til Sortland. Klokken er litt over ni på lørdags kveld. Jeg plystrer og er glad. Rødvinsglasset blinker i det fjerne, og jeg aner fred og ingen fare. Plutselig flerres kveldsmørket av ett rødt blink.
Hva i himmelske, hellige ??
Om ikke livet passerer i revy, så står tiden nesten parkert - hvilket bilen ikke gjorde. Og det er helt fantastisk hvor mange tanker man kan gjøre seg på ti meter med hundre kilometer i timen:
Først kommer en regle som ikke passer seg for selv de mest tabloide aviser, og slett ikke for gamle ærverdige VA. Så kommer tanken om få den jævla fotoboksen til å forsvinne fra jordas overflate. Utslette den. Rive den i stykker og knuse den i småbiter.
Deretter erkjennelsen om at meldingen om at den svært så uniformerte bilen til VA, svinkjører på Haukenes, allerede er på en trådløs tur til politikammeret i Harstad. Deretter den mest fortvilte tanke om å stoppe meldingen. Strekke ut armene i retning Harstad og nå meldingen før den forlater distriktet. Jeg forstår i neste tusendels sekund at meldingen har større fart enn tankene mine, og at jeg har for korte armer.
Den neste tanken er å ødelegge hele internett. På en måte få det forbarska internettet bort fra jordas overflate. Hindre at den kostbare beskjeden når politikammeret, men jeg innser i neste tusendels sekund at det er ren utopi, og at tiden er for knapp.
I neste tusendels sekund begynner jeg å slippe opp for ideer, men jeg må innrømme at politikammeret også fikk en gjennomgang før jeg passerte selve fotoboksen og tiden begynte å gå normalt igjen.
Mange tusen kroner fattigere, rød i toppen, og med et solid underskudd på helgevakten, gikk resten av turen i sneglefart før jeg fant trøst i rødvinsdunken. Deretter gikk tiden ekstremt sakte, mens jeg forberedte meg på mandagens kanossagang på kontoret.
Hvor dum går det an å bli?