Å være fornøyd med det en har er en kunst. Spesielt hvis naboen, kameraten eller venninnen har noe som er finere og bedre enn deg.
En gang i min barndom skapte jeg meg tussete på en klesbutikk fordi jeg ville ha en blå jakke med selvlysende gule og rosa striper på. Det var den tøffeste jakken jeg hadde sett. Jeg fikk den ikke og ble sur og tverr som bare en 8-åring kan bli. Da 17-mai kom noen dager etterpå lå det en blå jakke med selvlysende gule og rosa striper klar på kommoden i gangen. Da hadde den i tillegg fått på seg en sløyfe med rødt, hvitt og blått.
Jeg var blid som en lerke da jeg ropte tre ganger tre hurra i toget med vissheten om at mange av kameratene var misunnelige på den stilige jakken.
I alle år hadde jeg slalomski øverst på ønskelisten til jul. Jeg fikk det aldri. Bestekompisen min fikk det og jeg var ikke så reint lite sjalu. Og tipp hvem som fikk skylden hver gang jeg brakk noe etter et sinnsykt hopp med langrennski med rottefelle-bindinger på beina. Jada, det var mamma og pappa!
Argumentasjonen med at vi bodde i Bergen (en av Norges mest snøfattige byer?) og derfor ikke trengte slalomski gikk inn og ut igjen av øret som en våt fjert i vintervind.
- Dåkkar må da skjønne at slamomski er mye bedre å hoppe med. De løser jo seg ut når man faller, sa jeg med himmelropende øyne mens vi ventet på å få komme inn på legevakten for å konstantere et nytt brudd og få på ny gips.
Det var da det mest selvsagte i hele verden og noe alle visste. Slalomski var det ultimate leketøy for en 12-åring i akebakken.
Men selv om slalomskiene aldri dukket opp under juletreet fikk jeg båt når jeg var 14 år. Arven etter morfar ble min kjæreste eiendel og et velbrukt maktmiddel i gjengen. En moped var fin å ha mente andre i gjengen, men når solen skrudde på sin sjarm og skjærgården lokket med duvende bølger og svidde pølser da visste jentene sin besøkelsestid.
De fleste i klassen min valgte allmennutdanning. Det er ikke noe galt å si om det. Velsigne dem. Jeg valgte yrkesutdanning og var heldig med hvor jeg fikk lærlingeplass. Plutselig veltet pengene inn på kontoen og de ble investert i leilighet og BMW.
I et hardbarka fotballmiljø teller slike ting meget høyt.
Men så er vi tilbake til starten av denne artikkelen. De som mente vi burde skaffe oss nytt hus og bil fordi vi fikk barn nummer to.
Vårt klare ”Nei, det må vi ikke” ble møtt med undring og nye oppfølgingsspørsmål.
- Dere kan da ikke bo i en leilighet med bare tre soverom eller kjøre rundt i en Golf som i tillegg ikke er en stasjonsvogn.
Vi burde i alle fall få oss en bil til, mente bekymrede venner og bekjente som velvillig delte av sine gode råd.
- Jo, det kan vi. Og det kan vi fint også, sa vi.
- Hvorfor?
- Fordi vi kan og fordi vi vil, sa vi.
I julen spaserte jeg en tur med en kompis jeg kun treffer når jeg er på hjemtraktene mine. Han er har gjort det bra i arbeidslivet, har større familie enn meg, har to biler og har nylig overtatt sin svigerfars hus som de skal bygge ut til generasjonsbolig. I tillegg har de nylig bygget splitter ny hytte.
Han lurte på om alt sammen var verdt det.
- Hva mener du med det? sa jeg.
- Er det verdt å følge strømmen? Jeg har oppdaget at folk nå for tiden presenterer seg med titler og like etter hvor mye man tjener. Er det en verdi vi setter på hverandre? Før var det navnet og hvor man kom fra som sa noe om vår identitet, sa min kompis undrende.
Det ble en fin samtale om valg og verdier.
Nå har vi kjøpt oss ny bruktbil. Stasjonsvogn med god plass. Men det er bare fordi vi fikk ”familiepris” av svigerfar.
Og Golfen? Den skal selges. Noen prinsipper må man ha.