Uttalelse styret i LO i Vesterålen om fusjonsplanene for energiselskaper i Vesterålen – fra styremøtet 10. mai 2022:

LO i Vesterålen v/styret har i lang tid og med stigende bekymring fulgt meldingene i media om de prosesser som har foregått i styrene og direksjonene i energiselskapene i vår region. Vårt inntrykk er at både de folkevalgte som representanter for eierne av selskapene, nemlig kommunenes innbyggere, og i stor grad de ansatte i selskapene og de ansattes tillitsvalgte, har blitt holdt utenfor den finansielle akrobatikken som ligger bak forslagene som har kommet på banen når de «interne forhandlinger» i og mellom energiselskapene har foregått.

Energiselskapene er bygd opp av innsats og svette fra framsynte pionerer, strateger og samfunnsbyggere, inkludert ikke minst dyktige og trufaste ansatte i energiselskapene, også her i Vesterålen. Det var folk som så at elektrisk kraft måtte distribueres til den ytterste bebyggelse for å bevare og styrke næringsliv og bosetning i vårt samfunn.

Energiselskapene ble etablert som andelslag, der hele befolkninga deltok etter økonomisk evne, for å få på plass denne for vår levemåte nødvendige infrastruktur. Det var nettopp dette prinsipp man etablerte utbyggingen av elektrisk kraft på for hele landet; en infrastruktur på linje med skoleverk, veier, postvesen, kollektivtrafikk ved buss- og godsruter, regelmessig sjøtransport, offentlig helsevesen, fyr- og merkevesen, fiskerihavner, tele- og radiokommunikasjon m.m. En infrastruktur som i seg selv og isolert sett ikke nødvendigvis skulle være økonomisk lønnsom, ikke nødvendigvis ha som formål å gi direkte profitt til noen eiere, men som samfunnsøkonomisk skulle bidra til at helheten av økonomisk aktivitet skulle bære seg og gi stabilitet og vekst for nasjonen. Alt dette skapte framtidstro og ga grunnlag for bosetting i hele landet og vekst i næringslivet. Aktiviteten for å drive denne infrastrukturen skapte i seg selv mange lokale, «distribuert» arbeidsplasser, ikke minst kompetansearbeidsplasser, også i vår region.

Etter hvert beveget de herskende sentrale politiske beslutningstakere seg bort fra de grunnleggende prinsipper som våre nasjonale strateger la til grunn for å bygge et moderne og samtidig rettferdig samfunn, et velferdssamfunn. Et nyliberalistisk tankegods tok i økende grad over, basert på kapitalismens «logikk», et tankegods som ikke begrenser markedet til å være en tjener for folkestyret, men ser det som en tilnærmet overordnet «naturkraft» som bedre enn et folkestyre kan gi størst velstand og lykke for folket.

I samspill med endringen fra styringsideologien til markedsideologi, der Staten etter endring i energilovgivninga innretter rammebetingelsene slik antall energiselskaper ved «de statlige insentiver» skal reduseres til et minimum, presses også de lokaleide og opprinnelig lokalt styrte energiselskapene til å gjennomføre store strukturrasjonaliseringer og fusjoner. Statens systemer for styring av inntekter og struktur gir de største selskapene store fordeler, mens de mindre selskapene bevisst presses på økonomi med straffetiltak som gjør investeringer og drift vanskeligere. Dette gir nå utslag i den skitne krigen om kjøp og salg av aksjer vi i altfor lang tid har bivånet i vår region. Ett eksempel på økonomisk press, er den såkalte KILE-komponenten ved beregning av tillatt inntekt for nettselskapene: ved strømbrudd til abonnentene, blir det beregnet et fratrekk i den tillatte inntekten - og ved langvarige brudd kan fratrekket bli svært høyt. Her tar man ikke høyde for årsak til bruddet, eksempelvis nødvendig vedlikehold, ekstremvær eller hindringer som venting på tillatelse til å gå inn med nødvendige kjøretøyer hvis linjebruddet skjer i naturvernområder!

Et annet eksempel er utgangspunktet i beregningen av tillatt inntekt for selskapet, en inntektsramme som fastsettes av NVE/RME, der det enkelte selskaps kostnader (to år tilbake i tid) vektes 40%. Nå skal vektingen reduseres til 30% fra og med år 2023. Her ligger det såkalte effektivitetskravet som diskriminerer de små selskapene: måling av effektivitet opp mot 100% normen gir mulighet for «kreative tilpassinger» for at man på papiret øker egen effektivitet – eksempelvis økt avskrivingstid som gir reduserte kostnader og derved bedret effektivitet. Her har større selskaper mer «å spille på». Samfunnsøkonomiske hensyn for lokalsamfunnene med effekten av lokalbaserte arbeidsplasser i eierkommunen inngår ikke i «effektivitetskriteriene».

Elektrisk strøm er en ressurs som etter LOs mening skal brukes til å skape arbeidsplasser og sikre levende lokalsamfunn. Den norske vannkrafta, den «grønne» krafta eller «de hvite kull», som man tidligere kalte det, har vært og er et stort og unikt fortrinn for næringslivet i Norge og ikke minst for den norske befolkning. Vi har mye vannkraft og den er billig å hente ut, sammenlignet med de fleste land vi konkurrerer med i handelsmessig sammenheng. Billig elektrisk kraft basert på våre vannreservoarer, er nasjonens store «komparative fortrinn» i næringslivet.

Vi registrerer nå at styrene og direktørene i Trollfjord AS og Andøy Energi Holding AS, anbefaler at eierne v/kommunestyret i Hadsel og i Andøy vedtar å inngå i et såkalt «eiermessig samarbeid» med Nordkraft AS. Dette betyr i klartekst FUSJON = SAMMENSLÅING, der Hadsel og Andøy kommuner som eiere, blir minipartnere av ulik størrelse, alt ut fra den endelige «verdisettinga» av de sammenslåtte selskapene. Hadsel og Andøy får en styrerepresentant på «deling» i det nye selskapet. Vi står ved et veiskille, der valg av fusjonsveien innebærer at der er ingen vei tilbake.

Fra LO i Vesterålen er vi i denne saken mest opptatt av alle de arbeidsplassene som er etablert i energiselskapene i regionen. Dette er attraktive kompetansearbeidsplasser som betyr et stort pluss for bosetting, lokalsamfunn og kommuneøkonomi ikke minst. En arbeidsplass i energiselskapet betyr befolkningsmessig gjerne to voksne innbyggere og over tid ett til flere barn i skole og barnehage. Dette gir kommunene betydelige statlige rammetilskudd basert på befolkningstallet og betyr gjerne mer enn det årlige utbytte til eier som energiselskapene kan tilby.

I de framlegg som foreligger fra styrene i energiselskapene, ligger noen forutsetninger om videreføring av arbeidsplasser, tidsbegrensa minimum antall ansatte og at dagens ansatte som berøres av fusjonen får «evigvarende» jobbgaranti i Nordkraft-konsernet og får beholde sine lønns- og arbeidsvilkår som de var før en fusjon.

Dette er kortsiktig vel og bra. Spørsmålet er hva som skjer underveis og etterpå. Minimum antall ansatte beholdt i den enkelte kommune i en tiårsperiode, kan fort vanskeliggjøres etter hvert som det oppstår avgang av dagens ansatte. Den tidsperiode nye ansatte kan se for seg av arbeid i sin hjemstedskommune, blir utover i garantiperioden stadig kortere, med antatt rimelig mindre attraktivitet for bosatte i Hadsel eller Andøy å søke på ledige jobber som etter avtalen ved fusjon skulle beholdes i de to kommunene. Løser Nordkraft-konsernet da mangel på søkere ved å holde stillingene åpne og bruke andre personalbaser til å rykke ut til den nye periferien Hadsel og Andøy? Hva med kompetansemiljøet i Hadsel og Andøy hvis så skjer?

Hva med den «evigvarende jobbgaranti» i Nordkraft-konsernet når enkeltansatte bosatt i Hadsel og Andøy ved pensjonering eller annen årsak velger å slutte i jobben? Det er ingen garanti for at arbeidsplassene beholdes i disse kommunene.

Det gis ingen garanti mot at neste trinn i det monopolspillet energiselskapene er involvert i blir en større fusjon og større desimering av lokalt eierskap og «styring».

Energiselskapene er i fritt spill med Statens som pådriver, der den politiske «styring» i dag synes å være redusert til at man skal la markedskreftenes frie spill råde i energisektoren og faktisk gir insentiver til strukturrasjonalisering og sentralisering. En slik politikk innebærer at demokratisk styring taper mot markeds sentraliserende logikk – det er den sterkestes rett som gis fortrinn, slik vi ser det i saken om energiselskapene i Vesterålen. Dette strider imot fagbevegelsens grunnleggende prinsipper, der samfunnsøkonomiske kriterier og folkestyre skal legges til grunn for beslutningene og der våre komparative fortrinn skal utnyttes til beste for befolkninga.

Styrene i energiselskapene og villrådige kommunepolitikere har holdt de ansatte på pinebenken altfor lenge. De ansatte krever rimeligvis nå en beslutning og arbeidsro i selskapene. Fra LO i Vesterålen krever vi likeså at det nå tas beslutning og at de ansatte får arbeidsro.

Vi oppfordrer til og velger å ha tiltro til at lokalpolitikerne også denne gang vil velge å stå imot angrepet fra «markedskreftene», avvise det foreliggende fusjonsforslaget og i stedet, av all kraft, jobbe opp mot sentralt politisk nivå for å endre de statlig politisk gitte rammevilkårene som de tre siste decennier har drevet fram de såkalte «konsolideringer» innenfor kraftbransjen.

Fra LO i Vesterålen vil vi uansett fortsette å arbeide fagligpolitisk for at rammevilkårene endres, slik at energibedriftene slik vi har det i vår region, fortsatt kan driftes med lokalt baserte og sikre kompetansearbeidsplasser.