Beredskap er blitt et sentralt begrep i samfunnet, etter at verden stadig blir hjemsøkt av krig og usikkerhet. Når det er snakk om å selge eller gi bort våpen og ammunisjon sitter pengene løst, og likedan når beredskapslagrene skal fylles opp igjen.
I disse dager, for tredje år på rad, sender Forsvaret ut «digital melding til bileiere i Norge om forberedt rekvisisjon av kjøretøy. Fra 2024 inngår også andre ressurser enn kjøretøy i ordningen».
Dette er en del av den nasjonale beredskapen, og eiere av kjøretøy, bygning eller mindre fartøy kan bli bedt om å bidra inn mot beredskapen. Ordningen gir Forsvaret, i en krigssituasjon, tilgang til ressurser som vi trenger for å forsvare landet vårt.
Dette er et godt tiltak, hvis situasjonen skulle gjøre det nødvendig. Men vi må spørre oss: Hvor blir det av matvareberedskapen? Mat må inngå i totalberedskapen.
Norge er et langstrakt land, og hele landet må forsvares i en krigssituasjon. Vi må også ha en beredskap hvis vi av flere grunner skulle bli avstengt fra utlandet i lengre tidsperioder. Det er ikke nok å bare bygge opp et matvarelager. Vi må ha en løpende matproduksjon.
Situasjonen nå er at matvarelagrene er svært små, sjølforsyningsgraden er knappe 40 % og vi importerer mat og fôrråvarer. Denne importen kan vi ikke bygge beredskap på.
Nordland Bonde- og Småbrukarlag mener landbruket må brukes aktivt til å bygge opp matvareberedskapen. Da trenger vi å øke planteproduksjonen. Da trenger vi å dyrke opp mer jord og å reetablere jordbruksarealer, som krattskogen er i ferd med å ta over. Vi trenger også lager av deler og drivstoff sånn at maskinene kan fungere. Og ikke minst trenger vi flere dyktige bønder som kan stå for en løpende matproduksjon.
Vi kan ikke ta for gitt at maten vil bli produsert hvis kriser oppstår. Opptrappings- og sjølforsyningsplan fra regjeringen lar vente på seg. Dette kan ikke fortsette. Vi gjør lite med annen beredskap hvis vi mangler mat når krisen er et faktum.