Å bære ved til et bål er det ikke noe spesielt ved. Vil man ha bål, må det ved til. På folkemunne derimot, innebærer utsagnet at man ikke bør bære ved til bålet. Bålet er i en slik sammenheng en samlebetegnelse på en negativ tilstand. Man bør ikke foreta seg noe som opprettholder en negativ tilstand eller gjør konsekvensene av ei negativ hending enda verre. Russlands overfall på Ukraina er et slikt bål som må slukkes. Å slukke brann er et fag med kunnskap om alle forhold som innvirker på forutsetningene for åpen ild. Kunnskapsrike og erfarne diplomater er den type brannmenn som kan slukke bål av Ukrainakrigens karakter.

Årsak eller skyld

Etter mi oppfatning har det meste av debatten omkring denne katastrofen vært preget av behovet for å fordele skyld. Også miljøer man burde forvente ei mer faglig analytisk tilnærming fra, har lagt seg på ei slik linje. Dette har bare ført til en foreløpig hensiktsløst ufin/sjikanøs utveksling av minusord. Den debatten kan vi ta når vi har fått slukket bålet, - fått slutt på en tilstand da tusenvis drepes hver dag og materielle verdier legges i grus.

National Geographic-programmet «Flyhavari-kommisjonen» er en studie i hvordan fagfolk som er innstilt på å finne fram til årsakssammenhenger som kan ende med katastrofe, arbeider. De analyserer fra minste mulige feilkilde og ytre forhold via mulige feilreaksjoner fra besetning. Målet er å vinne innsikt for å forebygge nye katastrofer. Ordet skyld er i en slik sammenheng uinteressant.

2. Verdenskrig

Erkjennelsen av at 2. verdenskrig var en ubeskrivelig katastrofe var unison. Den hadde demonstrert for all verden hvilke menneskelige grusomheter en krig uvilkårlig fører til, - fra alle involverte. Verdens nasjoner samla seg om, - på bakgrunn av disse erfaringen og analyser av dem,  å utvikle regelverk og rutiner som skulle forhindre at man måtte oppleve et slikt helvete på nytt. Organisasjoner, traktater og konvensjoner kom på plass i en atmosfære ennå preget av krigens uhyrlige erfaringer. Dette er det som i sum er grunnlaget for en slags internasjonal rettsorden.

Fredsnasjonen Norge

Fra mi skoletid husker jeg en slags tilfredshet med Norge som fredsnasjon. Vi ønsket å leve i fred med verden. Selv om vi aldri hadde hatt væpnede konflikter med Russland, - så vi det nødvendig å ta hensyn til deres sikkerhetsbehov da vi i 1949 ble medlem i den gang forsvarsalliansen NATO. Vi hadde klokskap nok til å erkjenne deres sikkerhetsbehov. Det gjorde vi gjennom den såkalte baseerklæringa. På bakgrunn av denne fredslinja har Norge vært sentral i flere fredsforhandlingsprosesser rundt i verden.

Krigsnasjonen Norge

Den tida er forbi. På et toppmøte i Washington i april 1999 ble det nemlig vedtatt et nytt strategisk konsept for NATO, - med positiv stemmedeltakelse dra daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Med dette konseptet kan ikke NATO lenger kalles en forsvarsallianse. I forlengelsen av denne nye NATOs «out-of-aera»-politikk er vi blitt en krigsnasjon/ angrepsnasjon. Bombinga av Libya er eksempel på det. Det som skulle være en del av våre for små «forsvars»-kapasiteter, fregatten Fritjof Nansen,  befinner seg som en del av en stormakts muskeldemonstrasjon i Sør-Kinahavet. Den samme stormakta har gjennom den nylig ratifiserte BASEavtalen fått større rettigheter innafor visse områder enn den lokale befolkning og jeg som borger har.  Prinsippet om å ikke levere våpen til land i krig er forlatt. Vårt nedbygde forsvar har plutselig «overskuddslager» å sende til Ukraina. Dette har kunnet skje bl.a. ved bedragersk språkbruk  for å «legitimere» omgåelse av grunnlovpålagte demokratiske prosesser. Hvilke konfliktparter i verden vil oppfatte Norge i dag som en troverdig fredsmegler?

Internasjonal rettsorden

I mitt hode er forutsetninga for å snakke om en «rettsorden» at regelverket gjelder for alle i alle situasjoner. Men som ved all lov- og regelanvendelse, er det i tillegg åpnet for skjønn, - vurdering av formildende/skjerpende omstendigheter. Legitimiteten i dette skjønnet ligger i at man bruker samme standard for å vurdere rimelighet og sannsynlighet for aksjoner/ reaksjoner uansett hvilke nasjoner det gjelder. Dessuten må det i likhet med på det nasjonale plan, være et mål snarest mulig å få stoppet en «uartig aktør» uten å utslette han. Det ser nå ut til at denne internasjonale rettsordenen ikke fungerer lenger. Det er det flere som har ansvaret for.

Bålet Ukraina

Selv Jens Stoltenberg sier i dag at krigen i Ukraina må stoppes ved forhandlingsbordet. Ja, det har mange av oss sagt fra dag 1 i denne konflikten, - noe som førte til at  vi ble tillagt suspekte holdninger, lite kunnskaper og/eller etisk betenkelig ryggrad. Da er det altså bare å gjøre Tordenskiolds ord til sine: «Hva fanden nøler I Efter?».