«Å slik skal det være»

Slik uttrykker leder i Norway Seafoods, direktør Børge Soleng hos Lerøy seg til avisa Kyst og fjord av 25/09-2023 når han presenterer et underskudd på 189 millioner i 2022 for hvitfiskanleggene til NS. Foregående år har heller ikke vist seg å være særlig bedre.

Det som legges til grunn for at «slik skal det være» er regelmessige overføringer fra trålerdivisjonen til landsiden for å dekke de årlige underskuddene. En spesiell modell å arbeide ut i fra for Norsk hvitfiskindustri.

En driftsmodell med utgangspunkt i råstoff tatt fra fellesskapet, gitt på dispensasjon fra deltakerloven av Staten for å drive industri i Nord-Norge.

Det skal fortsatt investeres i landanleggene såfremt rammebetingelsene holdes stabile, står det å lese.

Rammebetingelser som knapt kan bli mer lukrative, mer i retning av å være konkurransevridende enn rettferdiggjørende.

Lerøy Havfiske har 29,7 trålerkonsesjoner. Det utgjør for 2023 i tonn torsk 28,978 tonn. For sei 18,884 tonn. Samlet 47,862 tonn bare av sei og torsk, et brukbart Lofotkvantum av fisk.

I % utgjør dette 10,75% av den Norske totalkvoten av torsk.

For Seien utgjør det 9% av den Norske totalkvoten.

Tar man med Nergård sine trålere så har disse 2 selskapene 15,50% av den Norske totalkvoten av torsk.

For trålerandelen isolert sett utgjør Lerøy sin andel ca 33% og Nergård sin andel ca 15%. samlet ca 48%.

Til tross for dette bakteppet fokuseres det mest på skeivfordeling innad i Kystflåten mellom lengdegrupper, stor og liten fra høytsvevende politikere med liten evne til realitetsorientering og bakkekontakt med virkeligheten.

Mens Nergård har kjøpt seg ut av aktivitetsplikt med NFDep, sin velsignelse på sine trålerkonsesjoner, har Lerøy fortsatt aktivitetsplikt til noen kommuner i Nord.

Nå er det under utredning hvor mye trålerrederne kan selge direkte ut i markedet, uten å være nødt til å tilby fisken gjennom salgslagenes auksjon, og dermed gå fri fra å tilby Norsk industri fisken som pri 1.

Kanskje skal Kystflåten begynne å orientere seg i samme retning med sin fisk. Hoppe over tradisjonelle fiskemottak og rett fra fisker til marked. NFDep, provoserer kystflåten i den retning.

Mye av det råstoffet som holder aktiviteten i gang på Landanleggene til både Nergård og NS/Lerøy kommer fra kystflåten, mens landinger fra egne trålere i stor grad selges videre frossen.

Altså et prinsipp motsatt av forutsetningene. Kystflåten er blitt bærebjelken for trålerrettigheter og plikter som fulgte med, tildelt på dispensasjon for å tilføre råstoff og holde aktivitet til landanlegg i en rekke kystkommuner.

I stedet for å tilføre fisk til landanleggene fra egne trålere sjarmerer en myndighetene med at det tilføres kapital fra trålerne, «Å SLIK SKAL DET VÆRE». Fisken fra trålerne tar andre veier, kystflåten tilfører som nevnt råstoffet og er fundamentet for hoveddelen av aktiviteten.

Med profitten fra pliktige konsesjoner i baklommen stiller trålerredere på dispensason, i tillegg opp i konkurransen med andre kjøpere uten denne muligheten, om kjøp av fisk fra kystflåten.

47,862 tonn bare av torsk og sei hos NS/Lerøy rekker ikke alene for å holde anlegg i drift. Det hele er umusikalsk, konkurransevridende og mot intensjon og hensikt.

Det er viktig å slå fast at dette endrede prinsipp drives i henhold til vedtatte retningslinjer fra Nærings- og fiskeridepartementet Virksomheten drives i tråd med regelverk og rammebetingelser. Aktørene er ikke å klandre.

For et lokalsamfunn, en region handler det ikke bare om tilførsel av fisk, det handler også om helheten, ringvirkningene. NS/Lerøy har sanert stort sett alt av administrasjon i Nord-Norge å flyttet det til Ålesund/Bergen.

Servicefunksjoner, miljøene, kompetansen, lokal tilhørighet og eierskap er borte. Dermed en total svekkelse av hele det maritime miljø i nord.

Om den nye fiskeriministeren vil ha en konkret dokumentasjon på konsekvensene av det elende embetsverket og det den ulike politiske ledelsen i nærings- og fiskeridepartementet har tillatt, så står dørene til Bø kommune åpne.

I denne kommunen er alt av verdier hentet ut, arbeidsplassene og miljøet er borte, anlegg sanert men fortsatt har Lerøy og Nergård form for vetorett på utviklingen i Bø kommune med nærings- og fiskeridepartementet sin velsignelse.

Sentrale politikere fraskriver seg ansvar for denne utviklingen når fokuset i stedet rettes mot å problematisere lengden på båten i kystflåten. 11m, 15m eller 21m/500 kubikk, som om det skulle være utfordrende for vekst og utvikling på kysten.

Får man i tillegg trukket opp noen linjer, stenge enkelte kystfartøy med lengder fremstilt som en trussel for ressursen og bosetting, utafor noen streker har man liksom reddet Nord-Norge fra elende.

Det gjelder for både bunnfisk og pelagiske bestander.

Man hverken kan eller bør lovfeste og regulere ut i fra prinsippet om at «den som roper høyest har rett, vett og forstand».

En ny 15-metring som bygges i dag har tilnærmet samme kapasitet som det en båt på 25 meter hadde for få år siden.

Maskineri og utstyr er blitt større og kraftigere. Dypgående, kapasitet og effektivitet er vokst i alle fartøygrupper.

Det handler om det grønne skiftet, arbeidsmiljø og bærekraft.

Tilnærmet 100% av det som fiskes tilbys allikevel fortsatt Norsk landindustri. Det finner politikeren og tankesmier tidvis grunnlag for å angripe, i stedet for å holde det frem som den bærekraft det er for kysten og (Nord)Norsk landindustri.

 Samfunnsansvaret oppfylles til fulle, nå som tidligere.

Det er det pliktige råstoffet som er tatt bort fra landanleggene på kysten som er lokalsamfunn og den politiske ledelsen sin utfordring.

Det er «ikke som det skal være» når det det slås fast at «å sånn skal det være» når profitten fra pliktig trålfiske blir fremstilt som at man har imøtekommet intensjonen som ligger bak tildelingen av råstoff på disp, fra fellesskapet. Fisken mangler, det er råstoffet det hele dreier seg om.

Argumenter gjerne med kapitaltilførsel fra tråldrift til landanlegg. Markedsfør dere gjerne med investeringer og fornying på landanlegg. Investeringer på landanlegg er alle til del.

Det er uretten og det konkurransevridende, med Statens velsignelse som er utfordringen. Det lar seg ikke bortforklare.

Trål på dispensasjon skjermes, kystsamfunn rammes mens kystflåten tar støyten som om det er der utfordringen ligger.

Lykke til med kvotemeldingen.