To av Lerøy sine tillitsvalgte, Bjarne Kristiansen, BK, og Helge Morten Steffenakk, HMS, går til frontalangrep på meg ved hjelp av herskeketeknikk, eventyrfortellinger, og faktafeil.
Det er ren hersketeknikk når BK og HMS kaller det for mobbing at jeg påpeker at fiskeripolitikken er på ville veier, (ref. Riksrevisjonen 2020).
Hvor vilt det er det som foregår, forstår en når bedriftene som BK representerer, Lerøy Norway Seafood, har et samlet underskudd på 993 millioner kroner – praktisk talt én milliard - siden oppstart i 2010. Dette har kunnet foregå fordi i de samme årene har HMS sitt rederi, Lerøy Havfisk, hatt overskudd på tre milliarder, 2 867 millioner kroner.
Vi andre produsenter som driver i samme bransje kan bare drømme om slike muligheter. Vi er nødt til å prøve å drive i pluss hvert år. Vi er i de samme markedene som Lerøy og opplever at Lerøy betaler uforståelig høye priser til kystflåten samtidig som de tilbyr like uforståelige lave priser ute i markedene. Men om hensikten er å påvise at det ikke går an å drive lønnsomt på land, kan en forstå prispolitikken deres. Vårt firma kan ikke skryte av samme lønnsomhet som Lerøy Havfisk, men i det minste kan vi vise til overskudd i hele perioden. Hvert eneste år har vi også foretatt betydelige investeringer for å sikre arbeidsplasser og bosetning der vi holder til. Skulle vi drevet på samme måte som Lerøy gjør på land, hadde det vært over og ut for lengst. Dessverre har mange fiskeprodusenter på kysten lidd denne skjebnen, med de konsekvensene det har hatt for arbeidsplasser og bosetning.
Det er ren eventyrfortelling og har ingenting med virkeligheten å gjøre når BK og HMS påstår at trålflåten sikrer råstoff til landindustrien halve året. De to tillitsvalgte har opplagt ingen interesse av å sette seg inn i hvordan ansatte som ikke jobber i Lerøy har det. I mer enn tretti år har vi i Norfra drevet to eller tre industribedrifter. Sist vi kjøpte trålråstoff, en gang på 90-tallet, var kvaliteten ubrukelig. I dette årtusen har det med ett unntak aldri vært aktuelt å kjøpe trålråstoff, siden det stort sett er fryst råstoff som tilbys. Ferdigproduktene fra fryst råstoff aksepterer ikke våre kunder. Den ene gangen vi bød på fersk torsk fra Lerøy-tråleren Doggi, som har leveringsplikt i Nord-Troms og Vest-Finnmark, opphevet den handlekraftige fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen leveringsplikten dagen før fisken skulle leveres, til tross for at vi hadde fått bekreftet høyeste bud. Doggi leverte i stedet til Lerøy i Båtsfjord og våre ansatte sto uten arbeid!
BK og HMS er bekymret for all fisk som eksporteres ubearbeid. Det er jeg enig i fordi mangel på ferskt råstoff av god kvalitet er den største trusselen mot nordnorsk fiskeindustri. I fjor ble samme kvantum som trålkvoten for torsk, vel 100 000 tonn, eksportert fryst og ubearbeid. Dette er fisk som i all hovedsak kommer fra trålerne og andre havfiskefartøy. Billigprodukter fra denne frossenfisken møter norsk landbasert industri i markedet. De er med på å presse ned prisene på våre kvalitetsprodukt fra ferskt råstoff, noe som går ut over både lønnsomhet og vår evne til å betale gode lønninger.
Det er en myte at overføring av kvoter fra trålerne til kystflåten vil sprenge mottakene og ødelegge markedene i toppsesongen. Det må jo være en selvfølge at det blir satt vilkår til å drive mer helårlig til de som får slike kvoter overført. Det må være vilkår som skaper verdier, og som blir overholdt, i motsetning til det som er tilfelle for plikttrålerne. Nylig opplyste kollegaen til Lerøy at i løpet av første halvår neste år, så skal deres tre trålere levere 7 500 tonn i de første tre-fire månedene, midt i kystflåtens hovedsesong.
SV, med arven fra Ottar Brox, er det partiet som tydeligst har stått opp for at Nord-Norge skal få utnytte sine komparative fortrinn. Partiet står for at havressurs- og deltakerloven skal etterleves. Det innebærer å skape lønnsomme arbeidsplasser av vårt fantastiske råstoff for å bidra til å stanse fraflyttingen fra landsdelen. Ikke minst står partiet for at fisket skjer mest mulig bærekraftig både med lave utslipp av klimagasser og ved å skåne småfisken.
Da kan ikke enkeltaktører få lov å fortsette å underminere verdiskapninga som andre i næringa prøver å få til. Det er det politikernes ansvar å gjøre noe med.