Av: Ingebjørn Bleidvin, kommuneoverlege i Hadsel, Mette Røkenes, kommuneoverlege i Sortland, Astrid B. Holm, kommuneoverlege i Andøy, Anders Svensson, kommuneoverlege i Bø, og mange andre leger (liste i bunnen av saken).
Dette oppropet ble først publisert i NRK, og er gjengitt av VOL med tillatelse fra innleggsforfatterne.
Å sentralisere grunnleggende helsetjenester vil ha konsekvenser også for utviklingen av hele lokalsamfunn.
Helsevesenet kneler
Eldrebølgen treffer først og hardest i Nord-Norge. Håndteringen her blir en viktig prøvestein for resten av landet. Derfor er det ekstra bekymringsverdig at Helse Nord sin omstrukturering går på tvers av det samfunnet som helhet trenger.
To tilsynelatende ustoppelige krefter forenes i Helse Nord sine utredninger for sykehusene i Nord-Norge: Den første: Flere multisyke gamle og færre unge. Den andre: En stadig sentralisering og spesialisering innen helsefag som gjør det vanskeligere å få tak i «rett» personell. Vi kan ikke gjøre noe med den første. Det er desto viktigere å gjøre noe med den andre.
Sentralisering og overdrevet spesialisering setter helsevesenet på motsatt vei av hva vi trenger. Det er prekært å snu dette i tide.
Eldre og sårbare pasienter vil ikke være i stand til å bruke behandlingstilbud som ligger langt unna.
Tilnærmingen i Helse Nord reduserer bærekraften i helsevesenet og rammer samtidig de svakeste.
Samhandlingsreformen legger opp til behandling på lavest mulig nivå, nærmest mulig pasienten. Dette er noe lokalsykehusene gjør best, i samarbeid med kommunene.
Eldre og sårbare pasienter vil ikke være i stand til å bruke behandlingstilbud som ligger langt unna. Det blir mer kostbart og tungvint, og vil heve terskelen for å oppsøke og å motta nødvendig hjelp.
De store sykehusene er allerede fylt til bristepunktet og har en beleggsprosent klart over det som er forsvarlig.
Konsekvensene er forverring av tilstanden, forlenget behandlingstid og dårligere prognose. I tillegg spiller lokalsykehuset på lag med frivillighet og styrket pårørenderolle.
Ofte skapes et bilde av at lokalsykehusene har lav aktivitet og at de fleste pasientene sendes videre. Virkeligheten kunne ikke vært mer forskjellig. Lokalsykehusene ferdigbehandler over 90 prosent av akuttinnleggelsene sine selv.
Det er ingen plan for hvordan overfylte sentralsykehus med overarbeidede ansatte skal takle enda en stor økning i pasienter.
Samtidig er de store sykehusene allerede fylt til bristepunktet og har en beleggsprosent klart over det som er forsvarlig. Dette alene viser at videre sentralisering ikke er forsvarlig, verken i Nord-Norge eller andre deler av landet.
For det første er det ingen plan for hvordan overfylte sentralsykehus med overarbeidede ansatte skal takle enda en stor økning i pasienter som kommer fra de nedskalerte lokalsykehusene.
For det andre vil den økte mengden akuttpasienter fra distriktene fordrive nettopp den svært viktige og spesialiserte behandlingen som de store sykehusene virkelig trengs for; som kreftbehandling og kompliserte operasjoner.
Fordi sykehus uten akuttfunksjon ikke kan gi nødvendig opplæring, vil mulige budsjettkutt i tillegg redusere antall utdanningsstillinger, og sikre at de unge legene aldri ser annet enn innsiden av et stort spesialistsykehus.
Samfunnsmedisinske og samfunnsøkonomiske konsekvenser er i liten grad vurdert.
Dette står i skarp kontrast til det samfunnsmessige behovet for mer generalistkompetanse. Nedskalering av lokalsykehus gjør slik kompetanse stadig mer utryddingstruet.
Trenden forverres av stivbeinte regler og firkantet byråkrati for leger i spesialisering, som må jobbe en periode på store sykehus for å lære alt de skal kunne. Enkle tilpassinger av turnus som eksempelvis muliggjør ukependling avvises rutinemessig. Dermed blir flytting resultatet.
Det å flytte flere ganger på få år med en hel familie er opprivende, spesielt for barna, og da blir det selvsagt ingen retur til lokalsykehuset etterpå.
Helseforetakene har sitt konkrete oppdrag, og tar ikke hensyn til helhetlige samfunnshensyn som totalberedskap og folkehelse. Dette blir særlig tydelig i Helse Nord sin pågående utredning. Samfunnsmedisinske og samfunnsøkonomiske konsekvenser er i liten grad vurdert.
Sentralisering av sykehusfunksjoner er i praksis en massiv oppgaveoverføring til kommunene.
Risikoanalysene er gjennomført på omtrentlig nivå, der man ser hele regionen under ett. Man vet altså ikke noe om den konkrete risikoen ved manglende akuttkirurgi for Kirkenes, Narvik, Lofoten eller deler av Helgeland.
Sentralisering av sykehusfunksjoner er i praksis en massiv oppgaveoverføring til kommunene. Det er ikke lettere for dem å få tak i helsepersonell enn det er for sykehusene.
Den distriktspolitiske effekten av å bygge ned de mest sentrale velferdstjenestene vi har er selvsagt massiv.
Forskjellen er at kommunene ikke kan velge bort pasientansvaret. Kommunene er siste skanse. Jordmødre og legevaktleger vil i større grad måtte følge fødende og pasienter inn til sykehus, og være vekke over lengre perioder, noe som øker vaktbelastningen i kommunene. I sum lettes ikke belastningen på helsevesenet, men pasientene får det likevel verre.
Til sist: Den distriktspolitiske effekten av å bygge ned de mest sentrale velferdstjenestene vi har er selvsagt massiv. Kommunene og de spesialisthelsetjenestene som er igjen vil oppleve langt større utfordringer knyttet til rekruttering. Å sentralisere grunnleggende tjenester vil ikke bare ha konsekvenser for folks liv og helse, men også for utviklingen av hele lokalsamfunn.
Veien vi er på nå ikke er farbar særlig mye lenger.
Helsevesenet trenger endringer. Det trenger store endringer. Men endringene må baseres på den virkeligheten det norske samfunnet nå står i og kommer til å få stadig mer av. Det kan ikke, litt spisset sagt, baseres på fagspesifikke ønskedrømmer fra professorer ved universitetssykehusene.
Dette er ikke ment som en kritikk av sykehuskollegaer som brenner for faget sitt. Det er heller ikke ment som et argument for at all ny utvikling innen spesialiserte helsetjenester skal stoppe opp. Men det er en høyst nødvendig og helt uunngåelig påpekning av at veien vi er på nå ikke er farbar særlig mye lenger.
Det er lett å ønske seg at alle typer tilstander kunne få stadig mer spesialisert og spissfindig behandling i store nasjonale sentre. Dette er simpelthen ikke mulig i et lite land som Norge, verken i nord, sør, øst eller vest. Dette veiskillet har vi visst lenge at ville komme. Nå er det over oss. Skal helsevesenet overleve, skal velferdsstaten overleve, trenger vi et desentralisert, mer generalistisk helsevesen.
Følgende leger/samfunnsmedisinere har skrevet under på kronikken: (per 20.11.) Ingebjørn Bleidvin kommuneoverlege i Hadsel, Jan Håkon Juul kommuneoverlege i Vågan, Eli-Anne Emblem Skaug overlege Klima, miljø og folkehelse, Trondheim, Arild Iversen ass.kommuneoverlege i Bergen, Inger Hilde Trandem kommuneoverlege i Tromsø, Guro Steine Letting kommuneoverlege i Fredrikstad, Raymond Dokmo kommuneoverlege i Bodø, Øystein Furnes kommuneoverlege i Sunnfjord, Vestland, Leif Edvard Muruvik Vonen kommuneoverlege i Værnesregionen og medlem i Fagstyret i Legeforeningen, Terese Folgerø kommuneoverlege i Alver, Vestland, Ingrid Kristiansen kommuneoverlege Frøya, Trøndelag, Siri E. Hansson Kristiansen kommuneoverlege i Karmøy, Rogaland, Guro Hafnor Røstvig kommuneoverlege i Sandnes, Rogaland, Anne Ruth Syrtveit Mikalsen kommuneoverlege Froland, Agder, Kathrine Kristoffersen kommuneoverlege i Tromsø, Preben Aavitsland professor i samfunnsmedisin og lege, Anne Helen Hansen førsteamanuensis UiT, overlege UNN, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, Annette Fosse leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin, Anders Bærheim professor emeritus, allmennmedisin, UiB, Edvin Schei professor, Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB, Svein Zander Bratland forsker, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, UiB, Knut Eirik Eliassen førsteamanuensis, Universitetet i Bergen, spesialist i allmennmedisin, Kjell Haug professor emeritus i samfunnsmedisin ved UiB, Stefán Hjörleifsson førsteamanuensis ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, UiB, Anne Kveim Lie professor, Institutt for helse og samfunn, UiO, Kirsti Malterud, professor emerita, Bergen professor emerita, UiB, Peder A. Halvorsen professor ved fagenhet for primærmedisin, May-Lill Johansen leder for Allmennmedisinsk Forskningsenhet i Tromsø, Arnfinn Seim kommuneoverlege Indre Fosen og professor emeritus i allmennmedisin, NTNU, Sigrid Vikjord lege St. Olavs hospital og forsker, NTNU, Ernst Horgen Brage Ulvmoen koordinerende rådgivende overlege, NAV Nordland, Sverre Litleskare seniorforsker ved NORCE UiB, Balpreet Kaur Sandhu kommuneoverlege, Sandnes, Astrid B. Holm kommuneoverlege Andøy, Drude Bratlien kommuneoverlege Sør-Varanger, Britt Larsen Mehmi kommuneoverlege Vadsø, Sonni Schumacher kommuneoverlege Hammerfest, Elisabeth Dalgård kommuneoverlege Sørreisa, Ingunn Heggheim kommuneoverlege Alta, Aud Marie Tandberg kommuneoverlege Hammerfest, Mette Røkenes kommuneoverlege Sortland, Kenneth Johansen kommuneoverlege Kvænangen, Frode Berg kommuneoverlege Rana, Anders Svensson kommuneoverlege Bø, Tommy Aune Rehn kommuneoverlege Levanger, Trøndelag, Nina Ihle Hadland kommuneoverlege Gjesdal, Rogaland, Anne Herefoss Davidsen kommuneoverlege Alta, Jonas Holte samfunnsmedisiner og fastlege, Harstad, Daniela Brühl kommuneoverlege Ullensvang, Vestland, Kristin Vik Hagerupsen kommuneoverlege Harstad, Thomas Bakkeid kommuneoverlege Kvæfjord, Marie Helene Jørgensen kommuneoverlege Tjeldsund og Evenes, Eva Kibsgaard Nordberg - kommuneoverlege i Vestvågøy og Paul Olav Røsbø lege i forsvaret og styremedlem i Legeforeningen.