En mann med ryggen til i svart skinnjakke. En Fender Telecaster henger over skuldrene, gitarhalsen peker skrått nedover. En tekst med BRUCE SPRINGSTEEN GREATEST HITS i krigstypografi lyser i mot meg i blodrødt og nattsort. 189 kroner var en avskrekkende pris for en student i 1995.
Jeg kjøpte det likevel!
I mangel på iPod måtte jeg vente flere dager før jeg kom meg hjem til hybelen ogl CD-spilleren jeg kjøpte for konfirmasjonspengene i 1993. Da ble mammas boller hentet opp fra frysen og varmet på rist over kokeinnretningen med to plater og en iskald cola ble knertet med en helt vanlig bestikkniv. Og det var ikke duggen på glassflasken som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det var den stålkalde trommingen til Max Weinberg, den kjølige tangenthamringen til Roy Bittan og frostbitende lyden av Springsteens gitar og stemme som fremkalte gåsehud over hele kroppen da ”Born to run” dundret ut av høytalerne.
Deretter følger ”Thunder Road”, ”Badlands” og ”The River” og jeg var solgt med hud og hår. Hele albumet på 18 låter ble lyttet igjennom flere ganger og tekstene ble finlest. (Her skal jeg være ærlig å si at jeg ikke skjønte alt hva Springsteen ville formidle, men for en trøkk og energi han og The E Street Band legger ned i melodiene).
Deretter ble det meste av Springsteen handlet inn og favoritten ble raskt det meget solide og triple livealbumet ”Bruce Springsteen & The E Street Band Live 1975-85”. Her ble ”Growin’ Up” og ”Fire” sterke låter for et ungdomssinn som jeg følte definerte hva livet handlet om akkurat da.
Så kom min søster drassende hjem med en fyr som hadde en komplett U2 samling. Det viste seg etter hvert at dette ikke var ”just another kid” og han er i dag min svoger på 13 året. Jeg fant fort ut at U2 samlingen var like mye min som hans og Bruce og boller ble byttet ut med Bono og The Edge.
I mange år hvilte det en tung støvsky over Bruce og The E Street Band i samlingen. Helt til i 2002 da jeg ved nok en tilfeldighet ramlet inn i en musikkbutikk i Bergen og øverst opp på en hylle over disken stod det en DVD. ” Bruce Springsteen & The E Street Band: Live In New York City”.
Jeg husker ikke helt hva den kostet, men selv om jeg var en mer holden mann da enn i 1995 tror jeg det rant blod av VISA-kortet da det ble puttet tilbake i lommen etter en tur igjennom betalingsterminalen.
Jeg satt forventningsfullt den første platen inn i DVD-spilleren og fra alle medlemmene av The E Street Band kom opp på scenen til Bruce trådte opp i lys- og blitsflommen og dengte i gang ”My love will not let you down” var jeg på nytt solgt. Det var som om DVD’ens første spor var skrevet og tilegnet meg, en bortkommen fan som nå hadde funnet veien hjem til sin musikalske far.
Støvet ble fort børstet av samlingen og de gode gamle legendariske låtene strømmet igjen ut høytalerne. Og i mange år ble Bruce og U2 spilt like mye. Inntil en lokalavis i Bergen brakte nyheten om at The Boss kom til byen. My Hometown.
Det gikk en stund rykter om at konsertarenaen skulle være Brann Stadion og jeg gikk bananas på internett for å finne ut om det stemte. Det var nesten for godt til å være sant og det var det også.
Folkerockeren ville ikke høre snakk om VIP-billetter som Brann la opp til for sine sponsorer og la umiddelbart konserten til Bergen sentrum. Koengen var den minste konsertarenaen på ”Working on a dream”-turneen og i den samme lokalavisen sa Bruce at å spille for 23.000 som på Koengen, var som å spille på en grillfest. Alt er visst større i USA. Også grillfestene.
Bruce, Little Steven og resten av The E Street Band skulle spille to konserter i Bergen. En epost gikk snart ut til arrangøren Bergen Live der jeg ba om pressetilgang og fotopass. Det ble innvilget og jeg var på nytt i musikkhimmelen.
Etter å ha blitt sluset inn på konsertarenaen en time før bandet skulle på scenen ble det tid til en prat med en hyggelig dame i Bergen Live. Dessverre kunne hun fortelle at mitt andre favorittband U2 nok aldri ville komme til Bergen.
- De har for stor scene for Koengen, sa hun og virket like oppriktig lei seg som det jeg var også.
Så kom Bruce på scenen. Og saft suse. Dette var andre boller enn å høre låtene på CD. Jeg stod så nært at jeg følte vi var ”Blood Brothers”.
I mer enn 2,5 time dæljet Bruce og The E Steet Band løs på instrumentene og hamret inn sin rock n’ roll i et hengivent publikum.
Jeg var oppstemt da jeg gikk hjem fra konserten.
Hjem til mammas boller og Bruce.