Min historie skriver seg tilbake til høsten 1997, 3 år før jeg traff min kjære. Jeg avsluttet mitt arbeidsforhold i Tromsø til fordel for ny utfordrende stilling i Berlevåg i Finnmark. Jeg hadde i denne forbindelse behov for større og driftssikker bil. Valget falt på en to-liters 3 år gammel Mercedes stasjonsvogn.

Året etter flyttet jeg hjem til Vesterålen. Det begynte å melde seg små problemer med bilen. (I ettertid må jeg nok medgi at problemene egentlig ikke var så små, det var bare noe jeg sa til meg selv for å legitimere kjøpet.)

Det hører med til historien at jeg ikke er spesielt begeistret for å mekke bil. Jeg er mer samfunnsfaglig anlagt, for å si det slik.

Et par år senere traff jeg så min kjære og to arvinger kom i rask rekkefølge. Perfekt med stor bil, tenkte jeg. Problemene med Mercedesen grep imidlertid om seg. Jeg fortsatte å bagatellisere det hele, men noterte meg en viss stigende uro hos min bedre halvdel. Jeg måtte etter hvert avgi tildels omfattende redegjørelser som forklaringer på den ene feilen etter den andre og fikk slite med å stå rakrygget når jeg ble stilt til veggs.

Nå har det seg også slik at min kjære har et relativt fargerikt språk når hun setter ord på ting. Hun kan også falle for fristelsen i å holde det jeg må karakterisere for rimelig høy toneføring, og det skulle bli verre. Det begynte å bli kostbart. Bilproblemene gjorde etter hvert et betydelig inngrep i vår økonomi.

Til slutt kom dagen da jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg hadde kommet i skade for å kjøpe en klassisk mandagsbil. Det satt langt inne, veldig langt inne. Det var jo tross alt en Mercedes. Min kjære delte overhodet ikke min begeistring for doningen og nå var jeg selv brått forvandlet til en tviler.

Det hele toppet seg en særdeles varm julidag. Jeg satt på mitt kontor da telefonen ringte. Jeg ante uråd. Noe sa meg at dette kom til å bli svært ubehagelig. Det var noe med måten telefonen ringte på. Vi har jo alle vår erfaring med Donald Duck. Jeg fikk et bilde på netthinna, den historia hvor telefonen ringer og ledningen former seg som en rasende onkel Skrue. Nå så jeg ledningen forme seg som min kjære, dog vesentlig mindre tiltalende. En regulær orkan var på vei, men det var ingen vei tilbake. Jeg tok mot til meg, løftet forsiktig på røret, men rakk aldri å heve det til øret. Helvete brøt løs!

Min kjære hadde lagt ut på tur i vår Gelendewagen. Noen mil senere var barna veldig klare for hjemtur. I likhet med sin kjære mor, har også de arvet vokabulare egenskaper og ga rimelig klart uttrykk for et intenst ønske om å komme hjem. Bleiene var fulle og det var glovarmt, noe ikke minst også hunden vår, en svær tjukkhårete Alaskan Malamute satte liten pris på. Da stoppet bilen. Den nektet å starte igjen og nå var begeret fullt for min kjære. Det rant over, nei - det flommet over og mobiltelefonen lå dessverre lagelig til.

Jeg fikk en overhøvling jeg ikke unner min verste fiende. Jeg holdt telefonrøret på en armlengdes avstand fra øret. Samtlige av mine kolleger ble øredøvende vitne til en nordnorsk kraftsalve av dimensjoner vitenskapen ikke kjenner enheten for.

Det var bare en ting å gjøre. Jeg la meg skinnflat og bilen ble stampet til fordel for en Toyota Carina av samme årsmodell.

Hvilken lykke!

Hverdagen ble umiddelbart en ganske annen – helt utrolig. Vår kjære Toyota ble redningen. Et fantastisk fremkomstmiddel som har levert sine tjenester uten noe tull. Vi har naturligvis skiftet dekk, vinduspussere, olje og andre opplagte ting som må skiftes fra tid til annen på absolutt alle biler, men dette er helt klart det mest vidunderlige som har skjedd oss. Den har rett og slett aldri sviktet oss.

PS: Når kona nå ringer meg på jobb, og jeg er forhindret fra å ta telefonen, da ligger det en gul liten lapp til meg med beskjed om at jeg må ringe min lille blomst (med smilemunn).