Det er helt klart noe med gamle, store båter. Det er sikkert flere enn jeg som tenker på lengst forgangne tider, på slips, vest og klirrende bestikk. På gyllent treverk, sobert skipsgulv og dype drinker.
Det er en annen verden, på samme vis som Den Transsibirske Jernbanen, bare helt lokalt. Er det rart man er glad i Hurtigruten? Vel, det var mine tanker om disse minnene da. Det dreier seg om en hurtigrutetur mellom Bodø og Vesterålen, en særdeles mørk desemberkveld da undertegnede som student virkelig ville nyte langsomme timer over Vestfjorden.
Selv om man var ung, så var man meget godt etablert med samboer og det hele. Det var giftemål på gang, men dette var en alenetur. Og det var rimelig ensomt på Hurtigruten denne kvelden. Det var faktisk bare én annen synlig gjest på overfarten.
Jeg fikk den lyse idé at jeg skulle invitere vedkommende på middag. At det var en ung kvinne, dog langt fra så vakker som min egen, var spennende – men, og det må understrekes, baktanker fantes overhodet ikke. Dersom det var baktanker, så var nok de i retning av følgende: ”Sinnssyk plan. Gå bort til vilt fremmed kvinnemenneske. Inviter på middag i forlatt spøkelsesskip. Hva blir reaksjonen? Spennende!”
Damen syntes nok det var i overkant spennende. For hun så skrekkslagen ut. Takket bestemt nei, og fant frem telefonen for sikkerhets skyld. ”Jeg vet vi avtalte Svolvær, men kom for Guds skyld og hent meg i Stamsund. Det er en gal mann som vil drepe meg her på båten” var kanskje beskjeden hun ga sine nærmeste. Hun forsvant i alle fall så snart båten la til kai.
En hyggelig kollega av meg fortalte imidlertid om en annen taktisk avvisning her en dag. Han var i sin tid utsendt for å intervjue kommunelegen. Dennes kontor var imidlertid tomt, og han spurte derfor en annen lege om hvor kommunelegen kunne befinne seg. Legen vendte ryggen sakte mot vår kollega, plukket demonstrativt opp telefonen, holdt den opp mot øret - uten å gjøre mine til verken å slå noe telefonnummer eller svare vår høflige venn. Det er også en måte å gjøre det på.