Det kom et brev i dag. I postkassen. Ja, den ordentlige, den som står ute i allslags vær.Brev fra ungdomsskolen, som en bekreftelse på at det faktisk er sant. Husets yngste blir tenåring i år.

Veslejenta vår, guillevennen som vi har bysset, sunget for, lekt og herjet med sammen. I brevet står det svart på kvitt. Hun skal begynne i åttende. Vår prinsesse skal begynne på ungdomsskolen til høsten, det er bare noen få måneder til det.

Ja, det kom altså et brev i dag. Og det brevet var adressert til min mann. Kun til han.

Og det var jeg som henta det, på kvinnedagen. Jeg skjønte fort at dette ikke skulle til han alene. Jeg var faktisk helt sikkert på at det var til oss i lag, men kunne ikke helt tro det jeg så. Jeg har god oppdragelse, og man åpner ikke andres post uten å spørre først.

Så jeg tok en telefon til Mannen. ”Ja, du skal bare åpne brevet”, svarte han.

Og det viste seg at jeg hadde rett. Da jeg åpnet konvolutten fremgikk det jo klart at det var til oss i lag. Hans navn øverst, mitt rett under. Vi er gifte, og har samme postadresse.

Brevet inneholdt informasjon til vordende ungdomsskoleforeldre om prosedyrer og den slags. Et viktig brev. Hva om mannen min var til sjøs i to måneder, og det ble liggende ?

En bagatell. Ja, dette kan virke som en mikrobagatell. Og hva skal det vel være godt for å skrive dette tankespinnet ?

Jo, svaret blir at bagateller som gjentar seg, vokser. Blir til krusseduller, vokser til hybelkaniner og annet rusk og rask som gradvis legger seg som grums og harde høyballer i hodet.

Du må ikke tro det et er første gangen. Jeg skal si deg, at gjennom de siste årene har jeg gang på gang opplevd at banker og forsikringsselskaper ganske så automatisk har ”degradert” meg. Fra å være en selvstendig kunde i kraftselskap og lignende mens jeg var singel, til å automatisk bli deres nr 2. kunde da Mannen flyttet inn i lag med meg for mange herrens år siden. Ikke er det noe alfabetisk unnskyldning heller. Jo, i mitt tilfelle er det faktisk det, men jeg har sjekket og dette skjer også i familier der damens etternavn begynner på A.

Nei, dette er et komplott, gjennomført for å irritere meg og andre kvinner? Er det damene som i sin tid brente BH-ene sine som sitter og sender ut disse brevene i mennenes navn ? Syns de stroppene våre er blitt for slappe nå?

Det snakkes om at den oppvoksende slekt ikke bryr seg stort om kvinnedagen, at de ikke ser poenget med den. Unge jenter himler med øynene og spør: ” Hvorfor sier folk gratulerer med dagen når jeg ikke har bursdag, lissom?”

Nei nu fikk æ lyst å slå ifra mæ. Kor i fan e nu hammaren, Edvard? Ligg han å sleng ute?