Lørdag 5. august feiret folkeaksjonen for oljefritt LoVeSe sin seier, aldri oljeboring i vår region. Det var god stemning, samtaler med flere av de involverte politikerne, organisasjoner og folket som protesterte. Det handlet først og fremt om folket som ville bevare vår tradisjonelt viktigste næring – fiske. Deretter kom argumentasjonene for klima.

Folkeaksjonen startet i Kabelvåg i 2009. Før dette snakket Jens Stoltenberg konsekvent om Nordland 6, 7 og Troms 2 i oljemelding 1996. Han nevnte ikke hvor det faktisk var, nemlig i Lofoten, Vesterålen og Senja. Var det for å ufarliggjøre det? Gjøre det mindre personlig? Fordi vi bor i en naturperle – et av verdens vakreste steder, mener jeg det ville vært katastrofalt med olje her! For både befolkning, fiskere, turismen og naturen.

SV og Venstre tar æren, sier Trine Skei Grande. De tok kampen mot de andre partiene.

Lofotfolk sin deltakelse var også avgjørende, unge, pensjonister, forskere og fiskere er bevis på hva lokalbefolkningen ønsket. Folk andre steder begynte også å bry seg, velgerne ønsket å sikre Lofoten og Vesterålen. For de lokale handlet det mest om fiske og naturverdiene, i Oslo ble det en kamp for klima.

Folkeaksjonen mobiliserte og prøvde å påvirke politikerne. All olje i Norge kan ikke bores opp, noe må vi la ligge. Og skal vi virkelig bore her? Wenche Cumming nevner hvordan havnivået er utenfor vår kyst, det er ikke langt før det blir brått dypt og vi kunne fått oljeplattformene nært oss. Det ville vært katastrofalt om et uhell skulle skje.

Kunnskap skal telle, men hvilken kunnskap er viktigst? Det er en politisk vurdering til slutt, nevner politisk kommentator Magnus Takvam.

Fakta må forankre beslutningen om å ikke oljebore i vår region.

SVs Heidi Sørensen, eller miljø-Heidi som hun kaller seg nevner at det var brede prosesser bak og høyt spill for å stoppe dette, konsekvensutredninger for oljen.

En dag kan det være en selvfølgelighet å være oljefri, slutte med oljeboring, for vi har en Paris avtale å forholde oss til.

Det er en stor glede å være her i dag, å feire!

Arbeiderpartiet hadde en tøff indre kamp før de i 2019 snudde. Kanskje de i dag enda sliter med å finne seg selv, i gapet mellom å bevare jobber i oljebransjen, skape nye og samtidig jobbe for klima, for AP gjør ikke nok på klimafronten.

Hva gjør vi når vi ikke er industriparti? AP ble først og fremst dannet av bønder og fiskere, dette fant de tilbake til når de etter hvert lot folkeaksjonen påvirke dem i avgjørelsen. Det kan ta tid å endre en avgjørelse og redegjøre for hva som er den beste løsningen.

Først i 2018 snudde Nordland AP, som lenge ønsket olje og tenkte det var løsningen for arbeid og befolkningsvekst i Nordland. Troms- og Finnmark var ute før dette.

Ina Libak, tidligere leder av AUF ville og måtte klare det, vi jobba i så mange år og fikk den endelig over målstreken, det var den første saken jeg engasjerte meg i i 2006. Det er en av de viktigste sakene jeg har jobba for, men da var klimadebatten helt annerledes

Nå er bevisbyrden snudd i Norge, nå må oljebransjen svare for seg, før måtte vi som jobba for klima svare for oss.

Oljeeventyret er en sterk del av historien om velferdsstaten, det er en del av det norske folket. Det er norsk formue som vi alle eier av, da er det nok vanskeligere å se kritisk på dette. Nå vil ikke engang Statoil ha olje i navnet sitt og heter Equinor.

Vi må likevel ta på alvor usikkerheten de som jobber i oljebransjen har for jobbene sine. Vi må fornye oss og skape nye arbeidsplasser.

Før dette eventyret startet hadde vi fisket og har det enda, vi eksporterer fisk til hele verden for milliarder og fisket her i vår region er nok blant verdens viktigste fiskefelt.

Ina Libak nevner at LoVeSe saken var en døråpner for å snakke mer om klima med LO og Fellesforbundet, denne saken hjalp til å møtes på felles grunn.

Hva blir APs fremtidige oljepolitikk? Dagens AUF-ere og generasjon fra 2009 styrer mot klima. Lykkes vi ikke i klimakampen er framtida svært usikker. Vi må kutte minst 55 prosent av klimagassutslippene.

De unge har mindre tillit til partier som ikke jobber for klima. Ina Libak er alvorlig optimist.

Folkelig engasjement og fisk endret Arbeiderpartiet i saken, ikke klima.

Likevel er fortsatt 25 prosent av Norges befolkning klimaskeptikerne i Norge, blant de høyeste i Europa. Vi må ha folket med oss!

Vi må finne den viljen vi hadde under covid, for klima! Investeringene innen olje og gass fortsetter og Norge er ikke i nærheten av å nå klimamålene for 2030, med dagens politiske mål.

Natur og Ungdom sier at klima har ikke hatt mange seire, men det nytter å kjempe. Og kampen fortsetter!

Ved å kutte kvote og slippe flere til med mindre elektriske båter gjør at at trålere blir mer miljøvennlig og slipper klimagassutslipp. Kan vi ta tilbake mer av vår tradisjonelle næring i fremtiden? Samtidig som vi elektrifiserer sokkelen og landet vårt og ikke minste verden i høyere grad.

Når alt virker håpløst setter jeg meg ved havet eller går meg en god fjelltur, det er i naturen jeg finner tilbake optimismen og håpet.