For eksempel vet alle som har eller har hatt små barn som skal i barnehagen at små tuer kan velte store lass. Det skal ikke rare avviket til før hele dagens innledning går skeis når man legger opp til en uhyre stram timeplan fra vekkerklokka ringer til man 47 minutter senere er nødt til å være ute av døra. Hvem har ikke stått der, på vei ut en bitende kald vinterdag, med toåringen godt pakket inn i to lag ull og kjeledress, støvler med strikk under, lue knytt under haka og votter klipset fast i ermene, og kjent en mistenkelig eim?
Man må rykke tilbake til start og da går halvtimene fort og kaffen er drukket når man til slutt kommer halsende inn på kontoret.
Det skal solide porsjoner selvbeherskelse til for å holde hodet kaldt og ikke la seg irritere over slike ting som hindrer flyten i den daglige dont.
Noen dager tar jeg meg i å tenke at jeg ikke må la meg irritere over alt mulig. For det er på en måte som å angre på noe man har gjort eller ikke gjort. Det er bortkastet energi. Fåfengt. Det som har skjedd har skjedd. Deal with it, som det heter på britisk.
Men liksom det er menneskelig å feile tror jeg det er menneskelig å bli irritert. Det fins ikke grenser for hva folk kan irritere seg over, og ti-på-topp-lista over irritasjonsmomenter tipper jeg varierer like mye som hva man foretrekker å høre på i radioen.
Min kollega er foreksempel ikke av dem som er overbegeistret for NRK Nordlands musikkprofil. Da hun kom på jobb i dag var hun lettantennelig og aggressiv etter å ha lyttet til nordlandssendinga i bilen.
Men siden dette er et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment for enkelte, må det jo på den annen side være noen som liker ukjente, bodøbaserte trubadurer som gnikker og klimprer på melodier Halvdan Sivertsen forkasta i 1971, med tekster om sko og satelitter, båta, nordlys og fesk, sydvest og «vi-står-han-a», sikkert med en eller annen dypere mening som langt de færreste jeg kjenner kan dosere om.
Jeg lar meg villig irritere.
- Christer