Vi snakker selvsagt om farsotten Facebook. Frem til nå hadde jeg klart å styre unna denne elektroniske pandemien. Helt til redaktøren ”påla” meg å lage meg en konto. Også jeg skulle oppdatere VOL sin side.

Det var tunge tastetrykk å lage profilen. Jeg hadde jo et prinsipp om å ikke være med på Facebook. Ikke fordi jeg ikke hadde forstått kost/nytte-prinsippet. Det er jo fantastisk. Valget om å ikke bli smittet lå nettopp i det å bli hektet.

Jeg vil heller snakke med en kompis over en kald cola mens en film eller fotballkamp ruller over skjermen - enn å chatte på Facebook.

- Det går an å gjøre begge deler, sa en annen ”hektet” venn av meg.

- Jo da, jeg skjønner det – og jeg er jo enig.

Det er ingen motsetning i å ha fysisk fellesskap med sine venner og det å være på Facebook eller andre nettsamfunn.

Så da jeg ”måtte” på Facebook, bestemte jeg meg for å lage en liten konkurranse. Og som eneste deltaker skulle det være rimelig enkelt å vinne. Trodde jeg!

Konkurransen bestod i å få 300 venner på de tre første ukene.

En smal sak.

Men hvor fikk jeg tallet 300 fra. Hadde jeg tatt en dybdeanalyse over bekjentkretsen? Kunne jeg med sikkerhet si at dette ville bli enkelt. Nei, det var mer som å sleike på fingeren og stikke den i luften.

Jo, 300 virket som et bra tall.

Det gikk fint og raskt opp til 200. Jeg gjorde nesten ingenting for å runde to tredeler av målet. Men så begynte det å gå trått. Det slang inn to-fem-seks nye hver dag. Det gikk for seint. Målet synes plutselig langt unna.

Noe måtte gjøres.

Det resulterte i noen dager med hektisk aktivitet som jeg heretter vil referere til ”skammens dager”. Jeg ”pimpet” gode venners venner for å rekruttere ”venner” over på min venneliste. Jeg var hektet!

Da jeg la til lærere fra barneskolen og barneskolevenners mødre var skampletten komplett. Ikke det at disse personene (og andre som ble pimpet) ikke er flotte mennesker. Men de kan vel når alt kommer til alt ikke kalles venner, når man ikke har hatt noen form for kontakt på 20-25 år? En lærer er vel heller ikke en venn, eller? Men jeg la dem altså til min venneliste.

En kveld ble jeg også fersket av min kone i dyp konsentrasjon over datamaskinen.

- Ja, du har blitt bitt av basillen du også, spurte hun ertende.

- Hæ, jeg! Kremt! Neida, jeg skulle bare sjekke om det var noen som hadde bursdag.

Jeg lurte ingen. Minst av alt meg selv.

Det var da jeg kom til sannhetens erkjennelse. Venner er best ”live”.

Kunne jeg valgt ville jeg helst logget permanent av Facebook og lagt opplevelsene ned i en støvete minneskuff i harddisken. Men pålegget fra - og lojaliteten til arbeidsgiver er selvsagt større.

Så hva gjør man da?

Jo, man slår fast at ingen er perfekte. Selv ikke verdens beste arbeidsgiver.