- Jo, du skjønner, han er jo veldig flink på skolen, men i dag ble det en del feil med mattematikken. Gutten din ble veldig sint, tydeligvis, for han har tatt med seg kalkulatoren sin ut i friminuttet, og druknet den.
- Druknet kalkulatoren…?!
- Ja, han har nok det. Jeg må nok ta en liten prat med han om dette, og tenkte det var greit at du var orientert.
- Ja, det er fint. Jeg ble litt overrasket her. Han driver jo ikke med slikt til vanlig. Jeg skal ta en prat med han jeg og, også får han kjøpe en ny kalkulator for lommepengene sine.
- Ja, det er jo ikke akkurat noen stor sak dette, og du vet jo at han er veldig sterk på skolen, så det er ikke noe å bekymre seg for, avslutter læreren.
Et par måneder senere. Gutten er merkbart irritert over sykkelen sin. Det er noe med giret. En dag eller to senere er han enda mørkere til sinns hva sykkelen angår. Han har syklet i skogen, truffet en stein, og hjulet er helt skjevt. Nå er ikke jeg på noen måte å regne som takstmann, men historien halter litt – og sykkelskaden stemmer ikke helt med hva som skal ha skjedd, synes jeg.
- Du har ikke hoppet på sykkelhjulet? Det er det jeg tror du har gjort, nemlig. (Jeg spør forsiktig, slik at gutten ikke oppfatter henvendelsen som noe angrep).
- Joooo. Det er nok sant. Jeg ble så veldig sint på sykkelen min. Giret fungerer jo ikke!
- Jeg skjønner. Men en sykkel koster jo veldig mye. Vi har ikke råd til å la deg ødelegge. Du må heller spørre, så skal vi hjelpe deg. Et gir som ikke virker kan jo repareres vet du.
- OK. Det var dumt å hoppe på hjulet. Jeg skal bruke av feriepengene mine til å reparere.
Jeg og fruen snakker i en fredelig kveldsstund ut om ødeleggelsene, og gratulerer hverandre med ”god pedagogikk” i våre henvendelser til poden i sakenes anledning.
Så minner fruen meg om en hendelse fra i fjor høst. Hun hadde kjøpt inn en utearbeidslampe og stativ, til bruk under oppføring av vår carport. Jeg – som ikke er veldig praktisk anlagt – gikk ut for å montere arbeidslampa på stativet. Som det nå gikk eller ikke gikk presterte jeg i alle fall å knekke ett av festepunktene for beina til stativet under monteringsforsøket. Rødglødende av raseri tok jeg den halvmonterte lampa i en stor sveiv og smadret den av all kraft mot murgulvet. Så knekte jeg hvert av de tre støttebeina, før jeg hoppet på selve arbeidslampa med tunge sko, slik at den ble paddeflat. Deretter gikk jeg inn og skjelte ut kona for å ha kjøpt ”billig drit”.
Det går opp for meg at det kan ligge et genetisk mønster i hvordan den lille og hvordan den store opptrådte i disse episodene. Vi guttene har nå lovet hverandre å i alle fall ikke ødelegge dyre ting i frustrasjonsraseriet vårt fremover.