Juni er Pridemåned og det har vært markeringer og parader over hele landet i denne perioden. Pride får mye positiv og negativ oppmerksomhet i denne tiden. Noen mener at det bare er tull, mens for andre er det en sjanse til å vise hvem man er og være stolt av det. Vi kan se at kommentarfelt i sosiale medier blir stengt fordi det kommer en drøss av negative kommentarer når noen uttaler seg om markeringen på godt eller vondt. Jeg har lyst til å dele noen tanker rundt Pride og hvorfor markeringen burde være unødvendig, men ikke er det.
Selv kom jeg ut som homofil for 2 år siden, i en alder av 29 år og det har vært vanskelig. Frykten har alltid vært å bli sett annerledes på eller bli behandlet forskjellig fra andre. Mange sier det burde være lett å komme ut og for noen er det kanskje det. Jeg vil begynne med å si at jeg stort sett har blitt møtt med respekt av familie, venner og kollegaer. MEN … Det er absolutt en del av hverdagen å føle seg som en annenrangs borger. Spørsmål og kommentarer som kan være uskyldig får en til å tenke hvordan man folk ser på skeive personer. Min kjæreste blir kalt «vennen din», vi får høre hvem som er mannen og dama i forholdet og folk lurer på hvordan ting egentlig funker. Jeg har også blitt fortalt at hvis jeg ønsker barn må jeg stille meg bakerst i køen fordi heterofile par som ikke kan få barn av medisinske årsaker fortjener et barn mer en jeg gjør. Slike ting kan for noen være uskyldig, men det føles ikke godt og må forsvare sin egen eksistens.
Alt jeg vil er å bli møtt med den samme respekten som alle andre. Det burde være det minste vi klarer for hverandre. Uavhengig av om man er heterofil, homofil, lesbisk eller trans. Pride burde være unødvendig, men vi er ikke der enda.