Nå som jula er over og vi i den vestlige verden har mesket oss med alt som godt er av vått og tørt tar vi nå fatt på hverdagen. Julepapiret er borte og treet mister trist barnålene, mens nisser og engler står molefonken henslengt rundt i de tusen hjem, sitter jeg og spekulerer på hva en drøm koster?

Den store kollektive drømmen (tror jeg da) i Norge er å bli Lottomillionær. Bare jeg kunne vinne, så kunne jeg kjøpt meg ny bil/ hytte/ bobil/ cruise i Middelhavet eller nytt kjøkken. Som om drømmen – og lykken ligger i å konsumere enda mer enn vi gjør i dag? Oljen har gjort oss rike! Og da aspirerer vi til dyre drømmer.

Jeg sitter i ett av verdens fattigste land, Tanzania. Her har folk jeg har møtt helt andre drømmer. Hvorfor har du nå reist dit da, spør du kanskje. Det er vel ingen som ferierer i Afrika? Nei, svarer jeg. Jeg ferierer ikke. Jeg er frivillig i oppfølgingen av et bestemorprosjekt. Bibi er bestemor på swahili. Og prosjektet er et lite prosjekt, fra menneske til menneske, som 70 bestemødre i Tanzania og de barna de tar seg av fordi foreldrene er døde av AIDS er med i. I Norge sitter bestemødre som har støttet prosjektet over tid, og venter på rapport om sin familie – og hvordan det går med barna og ungdommene. Den rapporteringen er jeg med på sammen med flere andre.

Menneskemøtene her har gjort sterkt inntrykk på meg. At folk kan bo i slik elendighet tenkte jeg når jeg vasset nesten til knærne i mudder etter en regnskur for å komme på besøk til en bibi. Og jeg, jeg kunne dra på hotellet og dusje av meg gjørma etterpå. Gjørma som disse familiene lever i, må familiene fortsette å være i. Varmt vær og fuktighet er grobunn for mygg og andre insekter. Ettromshytter med jordgulv, ikke innlagt strøm der folk klarer seg på tross av omstendighetene. De har drømmer som ligger langt fra det vi drømmer om. Drømmen om senger til alle, nok mat og at barna skal greie seg på skolen ses i ansiktene deres. I smilene. I takknemlighet over at noen ser dem, støtter dem og følger opp barnas helse. At noen bryr seg om dem.

I Tanzania er det ikke noe helse og sosialvesen som står parat til å hjelpe. Her er det en uskrevet lov at alle i familien som kan hjelpe, gjør det. Etter beste evne. En av bibiene i prosjektet har ansvaret for ni barnebarn, etter flere av sine avdøde barn. Bestemødrene drømmer om at barna skal kunne bli noe, slik at de kan få bedre liv enn det de selv har strevet seg gjennom. Uten å vite om FNs bærekraftmål nummer fire – at utdanning er veien ut av fattigdom er, har de instinktivt skjønt at det er slik det er. De drømmer om utdanning for barnebarna.

Hva koster en slik drøm?

Den koster store forsakelser for alle. Barna, eller skulle jeg si ungdommene, må klare å gjøre det godt på avgangseksamenene for å kunne få statlig støtte til universitet og høyskole. Støtten dekker bare noen av kostnadene - så noe penger må finnes andre steder. Presset på akademiske ferdigheter er stort, og forholdene for å få gode karakterer er nådeløse. Lang skolevei, og sjelden mulighet til å reise med buss, er første utfordring. Så er det penger til skolelunsj, som få familier har råd til. Det koster jo hele 60 kroner per måned per barn, det! Mange skoleelever går sulten hele dagen og ser frem til middagen, som ofte består av ogali (maisgrøt), og grønnsaker. De lange skoledagene krever at de legger seg tidlig, for igjen å komme seg opp tidlig neste morgen.

Det er ikke bare de voksne som drømmer om skolegang; ungdommene gjør det også. Selv om staten bestemmer hvilken skole du kan gå på, en skole som kan ligge langt fra hjemmet, så har de en ståpåvilje som er imponerende. Forsiktig tør de drømme om å kunne få seg en god jobb etter endt utdanning.

Drømmene må nærmest hales ut av dem. Når vi som er på årlig rapportering skriver ned det ungdommene sier, hører de også sin egen stemme uttale drømmen. De er tilhørere til sine egne drømmer, og når vi speiler dem tilbake blir det plutselig veldig reelt hva ungdommene drømmer om.

Så hva koster en drøm om utdanning i et fattig land i Afrika?

Jo, det koster mer enn de pengene de har til rådighet. De er helt avhengig av at noen bistår. At noen i vesten bryr seg. At vi følger opp, snakker med dem, gir årlig næring til drømmen om et bedre liv. At bibiene fra Norge kommer, besøker dem- ofte i elendige forhold- nærer håpet om noe bedre. At de er i noen andres tanker, og at noen heier på dem. Det er både skammelig og flaut å være barn av AIDS ofre, og en del av barna er også HIV positive. Med dagens medisiner lever de nå gode liv.

Ingen kan selvfølgelig gjøre alt, men alle kan gjøre noe! Det lille vi i dette prosjektet bidrar med utgjør en stor forskjell for de som virkelig trenger det. Ikke bare en forskjell, men en enorm forskjell.

Så hva koster en drøm i den fattige delen av verden? Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si- nesten ingenting! Litt penger, men mest omtanke og at du bryr deg!