I en usikker sikkerhetspolitisk situasjon, som beskrives som kaldere enn under den kalde krigen, og hvor fremstående offiserer frykter krig er Andøya flystasjon vedtatt nedlagt. Nedleggelsen er vedtatt parallelt med at trusselsituasjonen er endret, og vi erfarer et mer selvhevdende, aggressivt og uforutsigbart Russland, som samtidig har styrket sin militære kapasitet.
En uforståelig beslutning
Paradoksalt nok ble Andøya flystasjon planlagt og bygd i samarbeid med våre allierte som en fremskutt base og beskyttelse mot trusselen fra øst. Andøyas beliggenhet ble vurdert som strategisk viktig, og basen beskrives fortsatt som den mest strategiske flyplassen i Europa. Andøyas geografiske beliggenhet gjør flystasjonen velegnet som en fremskutt base for offensive luftoperasjoner mot russiske havner eller baser. Nettopp derfor har også USA sikret seg avtalefestede rettigheter til å disponere Andøya flystasjon gjennom bilaterale avtaler.
Andøyas geografiske beliggenhet vurderes også som viktig for overvåking og beskyttelse av havområdene og skipstrafikken i nord. Andøya flystasjon har spesialisert kompetanse på russisk ubåtsøk, som den eneste i Norge og verden. Når man samtidig vet at Forsvaret er avhengig av å utdanne kompetansen sin selv, blir spesialisert kunnskap vanskelig å erstatte og ekstra verdifull. Sentralt plassert i et maritimt interesseområde leverer Andøya flystasjon daglig det som beskrives som Norges viktigste bidrag til NATO: viktig etterretningsinformasjon om blant annet russisk ubåtaktivitet fra våre nordområder.
Rike naturressurser i nord og smeltingen av is i Arktis har økt interessen for nordområdene. Ulike og motstridende interesser gir økt risiko for konflikt, økt behov for beskyttelse av norsk territorium, men også økt risiko for manglende støtte fra våre allierte ved en eventuell konflikt. Lokale konflikter i Arktis kan bli svært utfordrende for Norge, fordi det ikke er gitt at NATO vil stå samlet. De rike naturressursene Norge rår over fordrer et nasjonalt forsvar med en selvstendig militær styrke for å hevde vår suverenitet, uavhengig av NATO og under norsk kommando. Samtidig med at trusselen har økt vet vi at det norske forsvaret per i dag ikke kan forsvare Norge om det skulle bli krig.
Russland er Norge militært overlegen. Russiske operasjoner i Ukraina og Syria har vist stor strategisk mobilitet hos russiske styrker, hurtig forflytning og styrkeoppbygging. Ekspertgruppen for forsvaret av Norge mener at den alvorligste trusselen mot Norge i dag er et overraskende angrep uten forvarsel. I en slik situasjon er det Norges eksisterende kapasiteter her-og-nå som er av betydning, ikke ønskede anskaffelser på sikt politisk eller fagmilitært. Å forsvare Nord-Norge vil kreve luft-, sjø- og bakkestyrker, og at kapasitetene samhandler. Per i dag er Andøya det eneste stedet i Norge og Nord-Europa hvor alle tre forsvarsgrenene kan øve og operere i lag. Fremskutt operasjonsbase på Andøya øker reaksjonstiden, viser handlekraft, utnytter luftstridskreftenes mobilitet og sikrer gode forhold i nord for alliert mottakskapasitet, øving og trening.
Fremfor å opprettholde en operativ base i full drift, bygd for overlevelse i krig velger våre politikere å legge den ned. Nedleggelsen er en uforståelig beslutning, som heller ikke regjeringen klarer å forklare. Fremfor å begrunne nedleggelsen møter militært personell og befolkningen i nord hemmelighold, manipulering av fakta, og politiske myndigheter som veksler mellom styrt informasjon og taushet.
Narrespillet opprettholdes gjennom å unndra dokumenter innsyn og et politisk maktspråk som åpner for alternative tolkninger, men som er best egnet til å gi villedende informasjon og omskrive sannheten. At narrespillet utøves fra øverste politiske myndigheter og Stortinget som informasjonskanal er så rystende at det er vanskelig å ta innover seg.
En utilsiktet konsekvens
Personell og fly ved Andøya flystasjon skal flyttes til Evenes flyplass. Flyttingen skjer til tross for at det i år er 25 år siden den militære basen på Evenes ble lagt ned. Evenes er kjent for å ha store operative utfordringer, men de operative og økonomiske utfordringene med en flytting ble ikke utredet før den politiske behandlingen i Stortinget. I et forsøk på å begrunne nedleggingsvedtaket har regjeringen henvist til en konsulentrapport fra PwC, men rapporten har vist seg å inneholde så store feil og mangler at den anses som uegnet til å forklare nedleggelsen. Det største bedraget med PwC-rapporten er allikevel at den tar utgangspunkt i og begrunner flyttingen av de maritime patruljeflyene med overdimensjonerte tall og beregninger for lokalisering av fremskutte kampfly.
Nedleggelsen av Andøya flystasjon må dermed kunne beskrives som en utilsiktet konsekvens av politiske vedtak i 2012. Til tross for forsvarsfaglige tilrådinger med påfølgende konsekvensutredninger og ekstern kvalitetssikring som tilsa at Andøya var beste alternativ som fremskutt kampflybase ble Evenes valgt. Valget av Evenes kom etter at de tapte kampen om å bli den nye hovedbasen for F-35. Innstillingen for lokalisering av fremskutt kampflybase ble endret fra Andøya til Evenes kort tid før Stortingsbehandlingen i 2012, av sentrale personer i Ap. I 2016 sikret Høyre og FrP flertall for nedleggelse av Andøya flystasjon til fordel for Evenes gjennom politisk støtte fra Ap. At Ap var bundet av egne innstillinger og vedtak fra 2012 er sannsynlig. Over tid har vi sett tidligere Forsvarsminister Søreide gi gjentatte påminnelser om 2012-vedtaket ved kritiske spørsmål fra Ap eller Sp. I 2012 var som kjent Høyre med Søreide i spissen sterkt kritiske til valget av Evenes fremfor Andøya.
Et politisk valg
At nedleggelsen av Andøya flystasjon er et politisk valg anses som bekreftet etter at sjefen for Luftforsvaret i svarinnlegg til Yngve Laukslett omtaler beslutningen som et strategisk valg. Av debatten fremkommer det at det blant offiserene er velkjent at strategisk valg er synonymt med et politisk valg. Det er dermed klart at nedleggelsen av Andøya flystasjon ikke er basert på en forsvarsfaglig eller operativ vurdering, men et politisk valg.
Erkjennelsen om at nedleggelsen baserer seg på en politisk besltning gjør at man forstår hvorfor reelle operative vurderinger er fraværende. Den politiske støtten for nedleggingsvedtaket anses å være et resultat av politiske kompromisser, såkalt politiske hestehandler. En politisk hestehandel, eller ”bytteavtale” om politisk støtte, inngås gjerne i siste liten før et forslag blir vedtatt og uten at partene er klar over konsekvensene av kompromissvedtaket.
I Norge har ingen partier flertall alene. Partiene inngår politiske kompromisser og gir sin politiske støtte til saker for å oppnå innflytelse. I valgkampen frontet Høyre en styrking av Forsvaret. I regjeringsforhandlingene med Venstre er det ikke usannsynlig at Høyre vil kreve politisk støtte fra Venstre og eventuelt KrF for en nedleggelse av Andøya flystasjon. At det er gått prestisje i saken for Høyre er det liten tvil om. Funn fra undersøkelser indikerer at Stortingsrepresentanter synes å prioritere politisk innflytelse over saksfeltene de kompromisser om, selv om dette er saker med de mest ytterliggående standpunktene. Det er derfor på sin plass å minne om at et overraskende angrep på Norge vil forurense mer enn det et politisk kompromiss for et grønt skifte vil kunne oppnå. Et oljefritt Lofoten og Vesterålen sikres best ved at våre landområder forblir under norsk kontroll. Mindretallsparlamentarismen sikrer meningsrepresentasjon, men er kritisert for mangel på mulighet for ansvarliggjøring og langsiktig politisk styring.
En svekkelse av forsvarsevnen
En nedleggelse av Andøya flystasjon vil være en svekkelse av forsvarsevnen. Regjeringen har forsvart nedleggelsen av Andøya med at dette er i tråd med Forsvarssjefens anbefaling. Men anbefalingen fra Forsvarssjefen er gitt på bakgrunn av et krav om innsparing og en tildelt økonomisk ramme. Ved økte bevilgninger anbefalte Forsvarssjefen som første prioritet kjøp av nye fly og å videreføre kapasiteten. Så langt er kun første del av Forsvarssjefens første prioritet innfridd gjennom kjøpet av P-8 Poseidon. Å videreføre kapasiteten må forstås som å opprettholde Andøya flystasjon.
Konseptvalgutredning (KVU) skal gjennomføres ved store statlige investeringer for å sikre at valgt politisk løsning er faglig og økonomisk begrunnet. Tross krav, ble KVU ikke gjennomført før saken ble behandlet i Stortinget og nedleggelsen av Andøya flystasjon ble vedtatt. Etter at dette er blitt påpekt har regjeringen iverksatt KVU. Regjeringen omgår imidlertid lovkravet. Fremfor å utrede om de maritime patruljeflyene skal lokaliseres på (konseptene) Andøya eller Evenes, får de utredet hvor innenfor gjerdene på Evenes MPA-flyene skal lokaliseres - av 6 ulike plass-alternativ (konsepter). Forholdet er beskrivende for regjeringens håndtering av alle sider ved Andøya-saken.
Evenes sin fortreffelighet forklares som at kraftsamling gir styrket forsvarsevne. Det er imidlertid ikke Evenes flyplass med en fremtidig tilstedeværelse av 2-3 fremskutte kampfly på QRA-beredskap som utgjør kraften. Valget av Evenes er et politisk styrt valg, hvor politikere og næringslivskrefter har trumfet fagmilitære hensyn. Evenes skulle ha vært tatt i bruk som fremskutt base allerede i 2016, men er blitt utsatt fordi Luftforsvaret anser den som uegnet til formålet.
Regjeringen begrunner valget av Evenes med nærheten til sjøforsvaret sin base i Ramsund, alliert mottak og logistikk. Politikerne skal imidlertid merke seg fire forhold:
1) Etter at Wilhelmsen/NorSea-gruppen i 2015 ble en del av Forsvaret og den militære beredskapen kan tungt forsvarsmateriell, militære avdelinger og alliert støtte flyttes raskt, effektivt og med kun få timers reaksjonstid over store avstander og over hele landet. Wilhelmsen–gruppen har samarbeidet med det amerikanske forsvaret i flere år, spesielt US Marines.
2) Andøya flystasjon ligger i åpent farvann og vil om få år ligge kloss inntil en kraftig utbygd havn som kan ta imot militære skip og de nye store tankbåtene som leverer flydrivstoff. Andøya flystasjon har meget god drivstoffkapasitet og et moderne velfungerende anlegg, i motsetning til Evenes hvor det må bygges et helt nytt anlegg som er anslått å koste flere milliarder.
3) US Navy øker stadig sin tilstedeværelse på Andøya flystasjon for å operere i Barentshavet. Tilstedeværelsen er et tegn på økt trusselnivå og et kontinuerlig overvåkingsbehov, samt at Andøya flystasjon er den eneste basen i nordområdene som understøtter operasjoner for maritime patruljefly.
4) NATO og USA kan aktivere sine rettigheter til Andøya flystasjon uavhengig av om Norge velger å bygge ny base på Evenes. Andøya flystasjon må i henhold til bilaterale avtaler driftes videre i full operativ stand 365 dager i året 24/7.
Et politisk ansvar
Regjeringen har hevdet at å opprettholde Andøya flystasjon er ensbetydende med distriktspolitikk, forstått som at å bevare flystasjonen av hensyn til lokalbefolkningen ikke bidrar til å øke forsvarsevnen. Slik argumentasjon er å fraskrive seg ansvaret for både forsvars- og distriktspolitikk. Regjeringen sitter med det overordnede politiske ansvaret, for både Forsvaret og befolkningen. Å fraskrive seg et slikt ansvar er uforenlig med å være øverste politiske myndighet. Argumentasjonen er også uberettiget når man samtidig vet at oppbyggingen av Evenes ikke skyldes flyoperative forhold, men politisk lobbyvirksomhet i den hensikt å styrke næringslivet i Ofotenregionen. Gjennom år har lokalsamfunn i nord vært et godt vertskap for Forsvaret. Vår nære historie bør opplyse våre politikere om at forsvarsviljen i folket bør man ikke undervurdere, ei heller ta for gitt.
Spillet om Andøya er et politisk spill som også berører og påvirker mennesker og samfunn i nord. Den politiske beslutningen skaper grunnleggende utrygghet ved at hus, hjem, og opptjente verdier settes i spill. Slett ikke alle kommer styrket ut av de belastninger de påføres. I dag har vi tilstrekkelig kunnskap om at store belastninger kan sette seg i genene og gå i arv. Vi har også tilstrekkelig kunnskap om den sårbarhet som allerede eksisterer i våre nordligste fylker, og at det vil kreve stor politisk innsats over år for å utjevne allerede eksisterende forskjeller.
Våre rike naturressurser i nord utnyttes og forvaltes heller ikke best om politiske myndigheter på andre og viktige samfunnsområder bidrar til å opprettholde og øke forskjellene i samfunnet. For tiden pågår det regjeringsforhandlinger hvor man er opptatt av å hindre utenforskap. For at våre nordligste småsamfunn skal utvikles videre og ta del i kunnskapssamfunnet lik landsdelen for øvrig kreves det politisk ansvarlighet og ryddige transparente prosesser. Det overordnede politiske ansvaret for ordnede prosesser, og for folk og samfunn tilligger det vår regjering å ivareta. Spillet om Andøya er et politisk spill med for høy samfunnskostnad til å fortsette.