Det begynner å bli noen år siden jeg selv gikk ut av videregående skole. Men noen inntrykk sitter fremdeles sterkt i minnet. Og slik jeg har forstått det blir det i dagens skole i sterkere og sterkere grad vektlagt teoretiske egenskaper.

Det vil si at dersom man er praktisk eller kunstnerisk sterk, men svak i matte og grammatikk, så blir man en «taper» på hovedarenaen gjennom store deler av oppveksten.

Uten å generalisere, det går an å være god i begge deler, vil jeg påpeke at det er viktig å huske at eleven som ikke kan sitte rolig en hel time i et klasserom, gjerne er en hurtig ving på landslaget eller i stand til å spille skjorten av Eric Clapton på gitar.

Drømmer

For noen år siden hadde Fridtjof Wilborn et program på TV2 som het "Nettopp nå". Der seilet han rundt og laget sommer-tv fra forskjellige byer i Norge. Da han kom til Bergen tok Wilborn (eks. Brannspiller) blant annet for seg fenomenet Brann og hvorfor klubben har en unik posisjon i byen.

Et innslag viste en gjeng syv-åringer som ble tatt med opp på Brann Stadion. Der fikk de spille ball på den berømte gressmatten før de ble intervjuet etterpå. På spørsmål hva de skulle bli når de ble stor svarte samtlige, én jente inkludert, at de ville spille på Brann. En gutt slo i tillegg fast for alle tv-seerne at Brann er bedre enn Brasil.

Det var som jeg skulle sagt det selv.

Slike ting gjør noe med små gutter og jenter. Det er ikke få drømmer som skapes på en fotballstadion. Selv husker jeg da Tottenham spilte treningskamp mot Brann. Som målvokter for det lokale putte-laget til Rong IL fikk jeg min far til å ta meg med på Stadion. Selv har jeg alltid holdt med Liverpool, men den norske landslagskeeperen Erik Thorstvedt spilte på Tottenham og det måtte jeg få med meg. Etter kampen klatret jeg ivrig over gjerdet, forserte piggtrådhinderet på toppen (med hull i buksebaken), fintet ut et par vakter og kom meg frem til mitt store forbilde.

Men Erik var ikke i humør til å skrive autografer denne dagen. Den store kjempen gikk resolutt mot garderoben. Jeg klarte imidlertid å gripe tak i shortsen hans. Der ble jeg slept avgårde helt til en politimann kom og befridde Erik fra sin innpåslitne lille fan. Jeg måtte dermed nøye meg med autografen til Branns målvakt, Tore-André Olsen. Den hang ikke like høyt i status som landslagskeeper Thorstvedts sin og jeg måtte gå skuffet hjem. Det tok mange år å tilgi Thorstvedt for denne episoden, men jeg skryter fortsatt av å ha hengt i shortsen hans.

Men drømmen om å spille på Brann levde fortsatt i et lite guttesinn. Alle guttene i klassen min, både på barne- og ungdomsskolen skulle også spille på Brann. Bare én klarte det. Tommy Knarvik. Han har også spilt for Leeds, Bryne, Sogndal og Sandefjord. Nå spiller han på Tromsø. Det viser at drømmer kan bli til virkelighet.

Stjerne

Men tilbake til skolen. De fleste går minst tolv år på en skole med overveiende eller stor vekt på teorifag.

Idrett og kultur blant barn og unge er viktig i seg selv. I det moderne teorisamfunnet er idrett og kultur i tillegg viktige praktiske arenaer der kortene kan stokkes om. En som sliter i grammatikken kan være stjerne i gymnastikken. Målfoten eller den unike stemmen tilhører ikke nødvendigvis den som er best i norsk sidemål.

Tidligere var det praktiske arbeidslivet og daglige gjøremål på egen gård og eiendom arenaer hvor de med praktiske evner ble vinnerne. I dag er det uorganisert og organisert kultur- og idrettsliv som er de viktigste arenaene for disse.

Det er viktig at skolen fanger opp disse og stimulerer de disse elevene er gode på. Dette krever en enorm innsats fra lærerne. Selv hadde jeg både dyktige lærere, men også lærere som for meg ikke fungerte. I dag er jeg så privilegert å være nær venn med mange lærere. Så jeg vet at det finnes veldig mange gode, skolerte og dyktige lærere i landet. Jeg ønsker med dette ikke å henge ut lærere, men heller pekte på at det finnes elever som kan nå langt utenfor de teoretiske fagene.

Selv tilhører jeg nok den siste kategorien. Jeg satt bakerst i klasserommet og drømte om å spille på Brann. Matte og naturfag imponerte ikke meg nevneverdig, men i gymtimene…

Men til tross for drømmeriene på bakerste benk ble jeg (dessverre) aldri stjerne på Brann. Toppkarakterer i alle skolefag har jeg heller ikke, men jeg har likevel klart meg rimelig greit i livet og samfunnet. Min store fantasi (kreativitet som det heter i dag) og evne til å skrive, har gjort meg til både grafiske designer og journalist. Men ikke som følge av intense studier på høgskoler og universitet.

Det at idrettslag og eliteutøvere gjør det bra er viktig for byen eller stedet disse kommer fra. Gode prestasjoner på idrettsarenaen er viktig for selvfølelsen til andre som ikke har "klart det".

Det samme gjelder kunstnere, filmskapere og musikere. Når både Maria Solheim, Madrugada og Sivert Høyem har vært barmusikk på Dickens (stamstedet mitt i Bergen) og samtidig har eller fortsatt fyller klubb etter klubb- og konsertlokaler på kontinentet, så er det en felles styrking av Vesterålens stolthet og identitet.

Stjernene fra kultur og idrett er viktige inspirasjonskilder for yngre utøvere. Det at de får det til og opptrer som gode forbilder styrker rekrutteringen og bredden til disse arenaene.

Internasjonal

Et av de fineste minnene jeg har fra fotballbanen er Norway Cup. Vi reiste som smågutter på vår første internasjonale fotballturnering. Der viste vi et enormt engasjement og ansvar. Mange foreldre ble forundret over at de traff sine vanligvis morgentrette gutter glade som lerker på grytidlige joggeturer langs søvnige Oslo-veier. Eller se dem holde spillermøter om alt fra taktikk til ro og ordensregler i klasserommet vi campet på.

For meg blir dette for alltid et av de vakreste minnene i livet. Minner som jeg deler med femten-seksten andre gutter. Vi vant ikke turneringen, men vi utviste stor entusiasme og innsatsvilje både i jevne «stang ut»-kamper og mot utenlandske superlag.

På trenerspråket heter det at vi vant nyttig internasjonal erfaring.

Laget som vant vår gruppe kom forresten fra et av verdens fattigste land. Slik snur også idrett om på hvem som er vinnere og tapere.

Idretten og kulturlivet drives fremover av alle idealistene som år etter år driver lagene eller er dugnadsgjengen på turneringer og festivaler. Det er disse som er hverdagshelter, sammen med alle barn og unge som drømmer om å bli noe stort.

Bare et fåtall greier det. Men det er viktig å ikke begrense disse drømmene. Det er kanskje ikke så viktig at ikke alle har lynskarpe kalkulatorhjerner, eller evne til å finanalysere økonomiske konjekturer på Wall Street.

Alle god til noe. Men det må stimuleres, dyrkes og fremelskes.

God nytt år!