Spørsmålet i Ottar Brox sin kjente boktittel er aktuelt igjen. For hva beveger seg innenfor horisonten av egen landsdel når det kommer til sikkerhet, stabilitet og beredskap? Er det hele en tilfeldig serie av skader og uhell på digital infrastruktur i nord, eller er det en påminnelse fra utenforstående om vår sårbarhet parallelt med at mørke sikkerhetspolitiske skyer siger over Europas himmel?

Før helga ble det kjent at en fiberkabel mellom Andøya og Svalbard er defekt, mest sannsynlig brutt av. Det gjør satellittinstallasjonene på Svalbard svært sårbare. Viktig digital infrastruktur for hele Svalbard-samfunnet henger nå bokstavelig talt i bare èn tynn tråd – eller kabel. I fjor høst ble det kjent at sjøkabelen utenfor Bø i Vesterålen hadde blitt kappet av to steder. Kabelen monitorerte det marine livet under havoverflaten, men også Forsvaret hentet data fra kabelen om annen undersjøisk trafikk.

Og Nordland Fylkeskommune har den siste måneden blitt rammet av et alvorlig datainnbrudd. Personopplysninger skal være på avveie. Vi vet ennå ikke om vital informasjon om infrastruktur, mineralkartlegging og informasjon om skoler og sykehjem også kan være på avveie. En fylkeskommune for et område nesten på geografisk størrelse med Sveits ligger nede. Ingen digitale systemer er oppe og går etter datainnbruddet for snart en måned siden.

Det er interessant å se reaksjonene på de ulike hendelsene, eller mangel på sådanne. I Akersgaten har ingen funnet det i offentlighetens interesse å grave i dette. Mens i den nest største britiske avisen Daily Mail slås det stort opp at kabelen mellom Andøya og Svalbard er defekt. Avisen nøler heller ikke med å se det i sammenheng med russiske ubåtkapasiteter som nettopp kan gjøre denne typen sabotasje, og det dras paralleller til metoder for hybridkrigføring som innbefatter målrettede angrep på digital infrastruktur.

Det er ikke mye vi hører fra regjeringen heller. Når justisministeren presses til å kommentere hendelsene høres det ut som om verken spørsmålet eller svaret engasjerer statsråden nevneverdig. Selvsagt er det politidistriktenes ansvar å etterforske den enkelte sak. Men vi regner sterkt med at Politiet har tung støtte fra nasjonale kapasiteter som kan bidra til å utelukke eventuelle fiendtlige handlinger. Vi regner også med at det er kontakt mellom de ulike departementene, i dette tilfellet justis, utenriks og forsvar – og at noen ser på saken og sakene som en del av en helhet for sikkerhet, stabilitet og beredskap i nord.

I en tid hvor Russland ifølge NATO-sjef Jens Stoltenberg manipulerer gassmarkedet bevisst, noe som gir drivstoff til den europeiske strømkrisen, og vi står ved terskelen til en mulig ny krig på europeisk jord i Ukraina, må vi forvente at også noen i regjeringskontorene i Oslo kan rette noe oppmerksomhet mot vår egen sikkerhet. Det vil være feil å regelrett anklage Russland for det siste kabelbruddet på norsk sokkel. Men det vil også være feil å ikke sette alle enkelthendelsene inn i en større sammenheng, prioritere ressurser, og skaffe seg nødvendig oversikt.

Vi er ikke skvetne i nord. Stormakter og sikkerhetspolitikken har vi alltid levd tett på. Enkelthendelser kan også ha en naturlig og uskyldig forklaring, men nå skjer det mye på denne fronten i Nord-Norge og rett utenfor vår stuedør. Det er derfor betimelig å utfordre regjeringen på om man er på ballen. En god start vil være å rette mer oppmerksomhet og kommunikasjon omkring spørsmålet; hva skjer i Nord-Norge?