De siste årene har det stadig dukket opp Pride-markeringer rundt om i landet. Nå kan vi gå i Pride-parade for å synliggjøre kampen (som for øvrig også pågår de andre 364 dagene året) i både bygd og by. Oppslutningen om Pride rundt om i landet er vakkert å se, men hva når flagget pakkes ned og sminken vaskes av de mange fjes?

Pride omtales ofte som en fest, at vi skal feire kjærligheten. En veldig fin tanke, og noe vi absolutt skal og bør feire. Størst av alt er kjærligheten. Men det som ligger bak Pride er mye mer enn feiring. Det er mye mer enn glitter, musikk, flagg og happy hour på den lokale puben. Det er mye mer enn at bedrifter og arbeidsgivere flagger med Pride-flagget for å vise at de er mangfoldige, eller at profilbilder i sosiale medier bærer regnbuen noen dager sammenhengende én gang i året for å vise støtte. Bak flagget ligger et blodig alvor. Et alvor som flere fatale angrep på den skeive minoriteten rundt omkring i verden de siste årene er et bevis på. Et alvor som også bidrar til en dyster selvmordsstatistikk globalt. Et alvor jeg selv og veldig, veldig mange andre kjenner på kroppene våre hver dag.

"Jævla homo" er kanskje det mest brukte og minst originale. Men hva med "sånne som deg burde vært skutt!"? Eller "stikk og heng deg jævla soperpakk"? Eller "Jævla pedo"? Det kommer når du minst venter det. På butikken. På flyplassen. På bussen. En bil som passerer deg og slakker ned farten og sveiver ned ruta, spyr ut grov hets før det tråkkes bånn gass igjen. Og på skjerm. Ja, i det digitale samfunnet vi lever i har man ingen tilfluktsrom lenger. "Kjært barn har mange navn".

Å bli utsatt for hets og hatefulle ytringer, uansett form, gjør vondt. Det gjør jævlig vondt. Men vet du hva som gjør enda mer vondt? Når det skjer i det offentlige rom og ingen rundt griper inn. Ingen sier noe. De snur seg heller vekk, eller forsvinner ned i sin trygge mobilskjerm. Som om de ikke så eller hørte det som nettopp skjedde. Er det forbi det blir ubehagelig? Er det fordi det ikke angår noen andre enn den som er målskive? For meg har slike opplevelser vært traumatiserende. Det har bidratt til at jeg har utviklet en frykt for det offentlige rom, og det har ført til at jeg enkelte dager gruer meg til å gå ut. Eller faktisk ikke går ut i det hele tatt. Jeg stiller så og si daglig meg selv spørsmålet før jeg åpner ytterdøra hjemme: hva tåler jeg i dag? For hva enn som kommer, er min erfaring til nå at det må jeg stå i alene. Selv når det skjer i det offentlige rom. Som en offentlig gapestokk hvor min verdighet, integritet og rett til å være meg selv krenkes. Selv når jeg står der stiv av skrekk og tårene presser seg på, snur du deg vekk. Som om jeg er et skammens barn. Som om jeg fortjener det. Som om jeg ikke er verdt noe. Det er neppe det du tenker, og jeg skjønner at det er ubehagelig å bevitne det. For jeg vet hvor ubehagelig og vondt det er å være den som får det. Men din taushet kan faktisk gjøre vondt verre. Du slipper unna med skrekken, mens jeg sitter hjemme og skammer meg.

Den skeive minoriteten tåler mye, men ingen tåler alt. Ingen skal måtte tåle hets, trakassering eller trusler - uansett hvem man er. Til syvende og sist handler det om hvilket samfunn vi vil ha.

Derfor har jeg et spørsmål og en oppfordring til deg som leser dette: Hvis du går i Pride-paraden eller på andre måter viser din støtte; er du der for glitter, glam og fest? Eller er du med på kampen resten av året også? For ditt mot kan faktisk redde liv!

Verdt å tenke over, spør du meg. For nest størst av alt er nestekjærligheten?