Mens Venstre på Stortinget klager over hjemme alene-fest i kommunene, gjør Venstre i Nordland lite for å stanse festen. Det kan gi tidenes bakrus for sårbar nordlandsnatur.

Nordland er hjem for et fantastisk naturmangfold. Det mangfoldet gir oss fylkespolitikere et særlig ansvar for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling, der lokalsamfunn og næringsliv får blomstre og utvikle seg uten at situasjonen for de 2752 utrydningstruede artene i Norge, forverres ytterligere.

NRK-serien Oppsynsmannen har minnet oss på verdien av intakt natur, ikke bare for artene vi deler arealene med, men også for oss mennesker.

Etter fire episoder med fortellinger om natur som har blitt til hyttebyer, vindkraftanlegg, datasentre og landbaserte oppdrettsanlegg, er naturtapet noe konkret, noe følbart. Noe ganske ulogisk som kanskje ikke er en selvfølgelig pris å betale for såkalt fremskritt likevel.

Kanskje måtte det en komiker til for å gi oss trauste nordmenn en innføring i hva «natursorg» – oversatt fra det for lengst etablerte uttrykket ecological grief – er for noe.

De siste månedene har to offentlige utredninger (NOU-er) kommet med sine anbefalinger til hvordan stat, fylkeskommuner og kommuner i fellesskap kan bremse det dramatiske tapet av arter og deres levesteder. Både Klimautvalget og Naturrisikoutvalget peker på fylkeskommunen som en sentral aktør i en mer bærekraftig arealforvaltning. Klimautvalget mener utviklingen må bli «naturnøytral» (med utgangspunkt i prinsippet om arealnøytralitet), gjerne på regionalt nivå, for å stanse naturtapet og utslippene som oppstår når vi punkterer naturens karbonlagre.

Med NOU-enes tydelige anbefalinger som bakteppe må vi regne med at naturpolitikken får mer plass på norske fylkesting fremover. Men da fylkesråd Arne Ivar Mikalsen (V) ble utfordret på sine naturambisjoner på fylkestinget i forrige uke, var det lite nytenking å spore rundt naturens status målt mot andre hensyn.

Mikalsen var opptatt av at samfunnsaktører i Nordland står overfor «mange vanskelige avveiinger», og mener fylkeskommunen kan bidra med kunnskap og kompetanse i så måte. Mikalsen sa ingenting om hva han ønsker de vanskelige avveiingene skal resultere i, eller hva den økte kunnskapen skal brukes til.

Her var det i det hele tatt mye snakk om hva Staten forventer, og om kommunenes sjølstyre i arealplanleggingen. Hva slags forventninger Nordland fylkeskommune selv skal ha, eller hvordan vi skal bruke handlingsrommet vi har til å ta vare på naturverdiene, hoppet fylkesråden glatt over.

Mangelen på ambisjoner var like øredøvende som for to år siden, da den daværende rødgrønne posisjonen stemte ned MDGs forslag om å utrede et mål om arealnøytralitet i Nordland (et forslag Mikalsen, på det tidspunktet fylkestingsrepresentant, stemte for).

Alfred Bjørlo, Mikalsens partifelle på Stortinget, har måttet tåle hard kritikk etter at han gikk til angrep på norske kommuner for deres «hjemme alene-fester» i arealpolitikken. Desto mer skuffende at fylkesråd Mikalsen ikke ser ut til å dele Bjørlos frustrasjon over situasjonen på bakken i kommunene.

Når Mikalsen tåkeprater om «vanskelige avveiinger» og skyver ansvaret over på kommunene, blir han i stedet et ekko av Bjørlos motdebattant, kommunal- og distriktsminister Erling Sande (Sp). Mikalsen gjør det også vanskelig å skille ham fra det Bjørlo omtaler som «naturnedbyggingsalliansen» i norsk politikk.

Så hvor går veien videre for naturpolitikken i Nordland?

Kanskje er det naivt å skulle vedta et mål om null netto tap av natur. Per nå er det heller ikke fremmet noe forslag om det.

Miljøpartiet De Grønnes mål er å få i gang praten. Målet er en åpen og fordomsfri diskusjon der vi tør å stille oss de vanskelige spørsmålene.

De fleste vil nok være enige i at det går ei grense for hvor mye mer natur vi skal ofre.

Så hvor går den?

Den diskusjonen inviterer vi Arne Ivar Mikalsen, fylkesrådet hans og hele fylkestinget i Nordland til å ta del i.