Fra min benk ved havet betrakter jeg en liten samling av gule, høye strå. De minner om hveteaks. Og jeg ser for meg de bølgende kornåkrene i Ukraina.
Ukraina. Krig. Lidelser.
Da Russland rykket inn i Ukraina, kunne vi hver eneste dag høre president Zelenskys bønn til Europa, en bønn om hjelp, om flere våpen og om å stenge luftrommet over Ukraina. Vi hørte om drap og om voldtekter, om barn som omkom i bomberegnet. Men i dag er Ukraina ikke lenger breaking news selv om krigen er den samme.
Nylig opplevde jeg en scenekunster i Grieghallen i Bergen som ba alle menn mellom 14 og 40 komme på scenen. Der satt de da, tett i tett, aldersgruppen som er de første krigsofrene i enhver krig. Soldatene, fedrene, ektefellene, brødrene, sønnene. De var med under 1. verdenskrig og 2. verdenskrig, de var i Korea, Vietnam og Afghanistan, de kriger i Midtøsten og i Afrika, og akkurat nå dør de i Ukraina.