Boligmarkedet har de siste tiårene stort sett fått være i fred for politisk regulering. Vedtakene som er gjort har i hovedsak handlet om klimakrav og tilgjengelighet for alle. Dette er viktig, men det kanskje aller viktigste er at folk faktisk får seg et sted å bo, og der har Stortinget sviktet.

Private aktører har tatt over markedet, og bruker det til først og fremst å tjene penger. De som bygger boliger er blitt giganter i markedet, som selv styrer når, hvor, og til hvilken pris boliger gjøres tilgjengelig. Mange steder er alle vedtak gjort, og utbyggerne kan sette i gang når de vil, men det bygges akkurat så lite at prisene fortsetter å øke. Boligmarkedet er også så lukrativt at flere av Norges rikeste menn har bygd sine formuer på å kjøpe opp leiligheter som de så leier ut til vanlige folk. Folk som selv ikke har råd til å kjøpe boligen de betaler for å bo i. Begge bransjene bidrar til at prisene stiger, dermed øker avkastningen i byggenæringen, og verdiøkningen på boligene som bygges tilfaller boligbaronene.

Markedsstyringen har også en annen effekt, nemlig at det blir politisk umulig å si nei til utbyggere som ønsker å bygge ned nærmarka eller strandlinja. Argumentet er alltid å peke på boligmangelen, for så å bygge ut indrefileten av nærmiljøet, slik at de som har råd, kan overta fellesverdier som utsikt, lett tilgang på natur osv. Moderne bebyggelse er i tillegg ofte lite variert og det tas for lite hensyn til lokal byggeskikk og estetikk. Terreng og natur ødelegges, og uteområder etableres med sørgelig lav kvalitet. Det vi alle arvet, har kommunene blitt presset til å la utbyggerne selge for egen profitt. Bor du i en kystby er sjansen for at du kan se havet fra hele byen kraftig redusert de siste tiårene. I dag er de dyreste leilighetene de eneste som har utsikt, resten av byen stirrer inn i baksiden av luksusen.

I mange distriktskommuner er boligmarkedet fullstendig ødelagt. Bankene vurderer markedsverdien på hus så lavt, at ingen får låne nitti prosent av verdien, slik man får i resten av landet. Det betyr at det kreves mye høyere egenkapital, hvis du vil bo på bygda. Gjensalgsverdien er tilsvarende lav, og dermed går man også glipp av verdiøkningen man ville fått i tettbygde strøk. Får man bygget seg et hus til tre millioner, er markedsverdien kanskje bare én million det øyeblikket man setter nøkkelen i døra. For å gjøre situasjonen enda mer komplisert, selges boliger i enkelte distriktskommuner til flere millioner over takst til rike feriefolk, eller investorer som spekulerer i korttidsutleie.

Den politiske apatien på Stortinget medfører at boligprisene i byene øker i et samfunnsskadelig tempo. Det blir færre og færre som har råd til bolig i storbyene, og vanlige folk må ta til takke med bosted langt unna skoler, barnehager, kommunesentrum og andre tilbud. Reisekostnadene for vanlige folk øker tilsvarende, og ulempen for barnefamilier blir svært stor.

Vi har altså et boligmarked der det er for dyrt å bo både i byen og på bygda, der prisene eksploderer forbi de største markedsaktørene får definere spillereglene, der kun de aller rikeste, eller de som får hjelp hos foreldrene i det hele tatt har sjanse til å kjøpe bolig, og der fordelen med å eie boliger er så enorm at man tapper alle andre bransjer for investeringskapital. I tillegg gjør økende lånerenter, prisvekst og reallønnsnedgang, kombinert med rekordhøy gjeldsgrad at mange går en usikker framtid i møte. Tiår med nyliberalistisk deregulering av boligmarkedet har lagt grunnlaget for at situasjonen går fra alvorlig til kritisk.

Boligmarkedet er blitt en branntomt av politisk ubehjelpelighet, og det er på tide at noen tar fram hammeren og slår en hel pakke spiker i kista til dagens system. Hus træng folk, og folk træng hus, og sånn har det alltid vært. Den politikeren som ikke tar konsekvensen av situasjonen vi står i, bør finne seg noe annet å gjøre.