I kjent stil foregår det for tiden en noe skyttergravspreget debatt om trålerne som er underlagt plikter overfor landsida. Stillingskrigen står denne gangen mellom den profilerte fiskekjøperen Steinar Eliassen på den ene siden og tillitsvalgte i Lerøy, organisasjonen Fiskebåt, med flere på den andre siden.

Det startet med at Eliassen påpekte det absurde i at vi har et system hvor det industri-eide trålerrederiet Nergård tilbyr fangst til et bruk de selv har lagt ned, bare for å konstatere at de ikke er interessert i å kjøpe. Dermed er det OK å fortsette som før, og levere fisken frossen til en terminal for utskiping fra landsdelen.

Eliassen legger ikke skjul på at han ikke har mye til overs for trålerne generelt. Han argumenterer for at trålflåtens kvoter burde overføres kystfartøyer, som i mye større grad vil lande fisken fersk. Nordnorsk landindustri baserer seg i stor grad på ferskt råstoff, og resonnementet er at dess mer fisk som gjøres tilgjengelig fersk, dess flere jobber vil det være mulig å skape på land i nord.

Fra Lerøys side mener man seg mobbet av den gjentagende hamringen på de leveringspliktige trålerne. Bjarne Kristiansen og Helge Morten Steffenakk i Lerøy viser til at plikttrålerne faktisk bidrar til en stor aktivitet på land i hele landsdelen, og at motparten maler et feilaktig bilde av realitetene. De reagerer også sterkt på et utsagn som nylig ble fremsatt i en NRK-dokumentar om at «det blir bare smuler igjen til kystflåten og fiskekjøperne». De tillitsvalgte viser til det faktisk er slik at den norske torskekvota deles cirka 70/30 mellom kyst og hav, og at den leveringspliktige trål-andelen av den kaka er enda lavere. Cirka halvparten, bare.

De Lerøy-tillitsvalgte mener kystflåtens 70 prosent av torskekvota slett ikke kan kalles smuler. Og vil man diskutere foredling i Norge trekker de gladelig frem tall for hvor mye ferskfisk fra kystflåten som går ubearbeidet på trailer rett ut av landet fra de mange fiskebrukene rundt omkring.

I etterkant har også andre forsvarere av trålerne og pliktsystemet kastet seg på. Selvsagt har begge sider gode poenger, og diskusjonen har etter hvert fått mange flere aspekter enn jeg trekker fram her. Meningsutvekslingen anbefales absolutt å lese.

Det jeg sitter igjen med på sidelinja, er undringen over hvorfor ingen fiskeriminister ennå har greid å sparke den fiskeripolitiske gjøkungen ut av redet en gang for alle? Om det skjer ved at den knekker nakken i fallet eller flyr på egne vinger, er for så vidt ikke det viktigste. Hovedsaken er at man får satt et eller annet slags punktum for en av de siste etterlevningene av gammel planøkonomi i norsk fiskerinæring.

Som kjent er det bare aktive fiskere som skal eie fiskebåter i Norge. Men takket være visjonære politikere som ville sikre grunnlaget for en nordnorsk foredlingsindustri, ble det gitt dispensasjon til at flere fiskeindustriselskap fikk eie egne båter. Slik skulle man sørge for lys i husan fra Vardø i øst til Stamsund i vest.

Det fungerte på et vis greit i mange år. Men lik enhver annen subsidiert konstruksjon, råtnet også denne modellen på rot. Nordnorsk filétnæring har aldri vært gullbutikk, men med egne båter som ble tvunget til å levere billig fisk gikk det rundt på et vis. Men til slutt utarmet industrien både seg selv og båtene sine.

Utskjelte Kjell Inge Røkke var en av dem som kom inn og så hva som måtte gjøres. Etter at han hadde fått handle nedslitte bruk og båter på salg fikk han snudd politikken til det vi kjenner i dag: Båter som eier landsida, med en plikt kun om å tilby fisken for salg, fersk eller frossen. På land takker de ofte nei, og kjøper heller fisk fra kystflåten til den pris kystflåten vil ha. Det synes staten er OK. Hovedsaken er at det foregår aktivitet på land.

Både Lerøys og Nergårds pliktflåte går med pene overskudd, penger de hvert eneste år bruker til å subsidiere konsernenes virksomhet på land. De har litt ulike forpliktelser for landsida, ettersom Nergård kjøpte seg fri fra aktivitetsplikten. Men begge rederier vet at deres tråltillatelser henger sammen med at det finnes virksomhet på land.

Selv om organiseringen og tidene har endret seg, står vi fortsatt igjen med samme fasit som i gamle dager: Staten holder hånda over en innfløkt ordning der fisketillatelser benyttes til å subsidiere ulønnsom drift på land.

Hvorfor landsida går med minus må konsernene selv svare for, og det gjør de hvert eneste år. Kyst og Fjord kjører årlig direktørintervjuer som handler om at det jobbes med fortsatt omstilling, og at situasjonen ser lysere ut for neste år enn det gjorde i fjor. Men fortsatt renner millionene ut bakom kaikanten.

Uansett hvilken side av den kanten man står, og uansett hvilken adresse man har, må man være enig i at dette er en merkelig forretningsmodell. I en subsidiefri og markedsorientert næring kan vi ikke være fornøyd med at aktører i samme næring driver under fundamentalt ulike vilkår.

Det må rett og slett være mulig å finne mindre kompliserte måter å oppnå Havressurslovens grunnformål om «å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.»

Det er mange måter å sikre dette målet, og den fiskeripolitiske verktøykassen er i så måte velfylt. Det kan strammes inn eller det kan liberaliseres, ulike råstoffstrategier kan både straffes og belønnes. Det handler utelukkende om politisk vilje og mot.

Den kommende kvotemeldinga kan være en anledning til å fremvise slikt mot. Eller kanskje ikke.