Et godt sted å bo er et sted der folk velger å bo. Når folketallet i Nordland faller, er det ikke bare fordi ungdommen flytter ut for å studere, men også fordi de som kommer ikke blir værende. Årsaken er ikke at de mangler jobb, for ledigheten i Nordland har vært stabilt under landsgjennomsnittet over lang tid. Så hva er det som mangler?
Før trodde man at så lenge man kunne tilby bolig og jobb, ville folk flytte til. Begge deler er selvsagt nødvendig, men denne analysen er utilstrekkelig. En mer moderne forståelse tar utgangspunkt i at mennesker må ha tilhørighet og fellesskapsopplevelser utenfor arbeidsplassen for å leve gode liv. Skal man få folk til å bli, må de som flytter hit kobles på samfunnet, og alle som har flyttet til et nytt sted vet at det kan være krevende. Integrering er ikke bare en utfordring for fremmedkulturelle, det er et hinder for alle som kommer til et nytt sted, og det mest effektive tiltaket er lett tilgjengelige fellesskapsopplevelser.
Det er her kultur, i bred forstand, kommer inn. Det stilles ingen krav til deltakelse hvis man går på en konsert, på en fotballkamp eller en kunstutstilling. Det eneste som kreves er et ønske om å berøres. Den opplevelsen du får, har du til felles med de andre som er til stede, og det er her magien skapes: Du trenger ikke kjenne menneskene rundt deg for å gjenkjenne at de føler det samme som deg selv.
Gjenkjennelsen gir helt automatisk også anerkjennelse, og siden gjenkjennelsen virker begge veier, kan mange sosiale barrierer brytes ned på et øyeblikk. Det koster veldig lite å utveksle et smil eller nikk, når man allerede er i et opplevelsesfellesskap. Kultur gir gjenkjennelse og anerkjennelse, som fører til trygghet, tilhørighet og deltakelse. Slike felles opplevelser er ladet med så sterke positive fortegn at de binder oss, ikke bare til menneskene man treffer, men også til stedet man bor. På denne måten gir kulturen oss grunnmuren til et sted man kan kalle et hjem.
Sannheten om befolkningsutviklingen er at den kan snus. Det er ikke en naturlov at sentraliseringen og urbaniseringen må fortsette, og det er ingen naiv utopi å se for seg en reprise på syttitallets forflytning fra byene til distriktet. Det krever imidlertid politiske prioriteringer. Det er mange faktorer som spiller inn, både helse, samferdsel og utdanning, men den mest undervurderte er en lavterskel kulturtilbud.
Dette er det også rent objektivt et behov for. Nordland har den nest laveste kulturtilfredsheten i landet, ifølge Telemarksforsknings Kulturindeks. Samtidig har vi den laveste kunstnertettheten. Nordland fylkeskommune har spurt ungdom og unge voksne hva som skal til for at de skal bli, eller komme tilbake etter endt utdannelse. Svaret var mer kultur.
Ironisk nok er likevel kultur den sektoren det enklest og oftest kuttes i, fordi de kortsiktige effektene kan være enklere å måle på andre områder. Forståelsen av hvor viktig fellesskapsopplevelser er, synker dessverre ofte ikke inn før man sitter alene igjen i en fraflyttet bygd.
Når både følelser, fakta og logikk peker i samme retning, bør skrifta på veggen være leselig selv for den mest nærsynte. Nordland har alle muligheter til å endre befolkningssammensetningen, til å øke folketallet, og til å ta en sentral posisjon i utviklingen av ny grønn industri og nye næringer. Men denne fremtiden kommer ikke av seg selv. Den krever at vi driver samfunnsutvikling i bred og helhetlig forstand. Den krever flere og bedre kunst- og kulturopplevelser. Den krever et mangfold av åpne dører der mennesker kan gå inn og kjenne på den meningen som bare oppstår i fellesskapet. Bare da kan vi bli et samfunn for andre enn fanatiske nordlendinger, et samfunn der hvem som helst vil velge å bo.