«Vi må sørge for at det ikke gjøres uopprettelig skade på helsetilbudet i Nord Norge»

Sykehusforetak, demokratisk legitimitet og alternativ finansieringsmodell

Det skal ikke være komfortabelt for Helseministeren å overlate de vanskeligste beslutningene til styret i et helseforetak – og holde krevende saker på en armlengdes avstand. I saker av så stor betydning som nedleggelse av helsetilbud, bør ikke regjeringen tillates slik luksus. Politikerne har ansvaret, og må ta ansvaret.

Det er nedfelt i Hurdalsplattformen at regjeringen vil; «gjennomføre konkrete endringer for å sikre demokratisk forankring i styring av sykehusene».

Det er Helseministeren som i prinsippet tar stilling til nedleggelse av sykehus, omfattende endringer i sykehusstrukturen, omfattende endringer i tjenestetilbudet, og endringer i antallet helseforetak i en helseregion. Dette harmonerer ikke spesielt godt med det som står i Hurdalsplattformen om demokratisk styring i sykehusene.

De største og viktigste beslutningene bør fattes av Stortinget. Dette er avgjørende for tilliten befolkningen har til helsevesenet. Øyboerne i bl.a. Lofoten og Vesterålen må ha innflytelse på beslutningene som har så stor betydning for dem.

De må sikres reell innflytelse - ikke ved at det gjennomføres skinn prosesser i form av ett politisk Jeopardy der svaret er gitt og konklusjonen allerede er klar. Det er ødeleggende for demokratiet.

Dagens foretaksmodell legger til grunn at det bør være en armlengdes-avstand mellom politisk og administrativt nivå. Den overordnede politiske styringen skjer gjennom bevilgninger, lover og forskrifter. Det øvrige delegeres til statlig oppnevnte styrer.

Det er ikke mulig å gjøre inngripen i styrets behandling av saker. Ingvild Kjerkol kan faktisk ikke gripe direkte inn i styrets arbeid. Gjør hun det er det å regne som et mistillitsforslag som kan medføre at styret går av.

Men går det galt, kan hun slik det er nå, dekke seg bak at dette er det regionale helseforetakets eget ansvar.

Foretaksmodell fritar politikerne fra ansvaret for den regionale og nasjonale helheten. Sykehusorganiseringen lider under mangel på politisk ansvarliggjøring og kan med fordel organiseres mer som kommunenes forvaltningsmodell der fagfolk og politikere tar et helhetlig ledelsesansvar sammen.

Å spare seg til fant

Det er for sterkt søkelys på kostnader og altfor lite på de verdiene helsetjenesten direkte og indirekte faktisk leverer. Ressursene bør gå dit der er størst behov for dem, ikke der de som nå, gir helseforetakene størst inntekter. Sykehusene belønnes ved at jo flere pasienter de behandler desto større blir overføringene fra staten.  Er dette den beste måten å finansiere helseforetakene på?

Det årlige produksjonstapet for det norske samfunnet som følge av at arbeidstakere er syke, uføre eller dør tidlig, er på over 370 milliarder kroner. Det tilsvarer mer enn 10 % av Norges BNP. Til sammenligning er helse og omsorgsbudsjettet for neste år på i overkant av 230 milliarder kroner.

I helsesektoren har det vært gjennomført mange studier av hvor mye man bruker på å behandle ulike sykdommer.

Vi må sette søkelys på inntektene som kommer av å få behandlet syke og få de raskere tilbake til samfunnet som friskere og aktive bidragsytere til videre vekst og velstand.

Lykkes vi med å redusere det årlige produksjonstapet på 370 milliarder kroner med f.eks. 50 milliarder kroner ved å tilføre sykehusene 10 milliarder kroner mer, må det være reduksjonen i produksjonstapet som legges til grunn i budsjettene– og ikke bare utgiftene.

Vi må sørge for at det ikke gjøres uopprettelig skade på helsetilbudet i Nord Norge mens vi jobber med å få på plass en annen og mer tjenlig organisering av sykehustilbudet og en annen finansieringsmodell der samfunnsnytten i stedet for kostnadene blir tillagt større vekt i budsjettsammenheng.