Det fremstår som lite logisk å anbefale å avvikle og sentralisere tilbudet, og dermed miste den kompetansen som i dag gjør jobben sin og er stolte av å rehabilitere slagpasienter her på Stokmarknes.

Uklart hva som bygges opp når Hjerneslagrehabilitering Vesterålen foreslås å avvikles

Under allmøter de siste ukene i Lofoten, Vesterålen og Bodø har det fra talerstolen vært fokusert på samhold og fellesskap. Et «oss» som vi ansatte skal være stolte av. Ja, samtidig som det fra flere arbeidsgrupper og direktør skisseres mulige nedleggelser av flere funksjoner på de nevnte lokasjonene, unntatt Bodø.

Parallelt med dette pågår lokalt i Vesterålen et mindre gruppearbeid med å evaluere og risikovurdere driften av Døgnrehabiliteringen i Vesterålen etter halvannet år som egen enhet. «Rehaben» er med sine 4 sengeplasser i dag Nordlandssykehusets eneste tilbud for hjerneslagpasienter i subakutt fase, etter nedleggelse av den tidligere lokasjonen på Lødingen for 9 år siden.

På Stokmarknes har det siden 2018 vært innlagt 248 pasienter med hjerneslag som har hatt behov for et sammensatt tilbud i spesialisthelsetjenesten for å «komme tilbake til livet sitt». Oftest kan et overgripende mål for ved et slikt opphold være «å kunne bo i egen bolig med/uten kommunal hjelp». Men det har også vært «å kunne fortsette i jobben min»; «å kunne snakke med pårørende og ivareta relasjoner». Eller «å kunne ivareta barna».

I de fleste fall er hovedmålet for oppholdet oppnådd når pasienten skrives ut. Man har som pasient på dette tidspunktet hatt hjelp i rehabiliteringsprosessen av ergoterapeut, fysioterapeut, sosionom, logoped, sykepleiere, helsefagarbeidere, pleiere og nevrolog. I tillegg har medisinsk tun 1 bistått ved eventuelle medisinske spørsmål.

Det ble i forbindelse med avvikling i Lødingen i 2014 også gjennomført evaluering og risikovurdering. Konklusjonen den gangen var at det på NLSH Stokmarknes C-fløy skulle bygges opp en egen rehab-avdeling. Etter anbefalinger fra Helsedirektoratet var behovet for Nordlandssykehuset 16 sengeplasser (vel å merke, ikke utelukkende hjerneslag). Det er mot den bakgrunn og overgripende plan at jobben i vår arbeidsgruppe nærmer seg en konklusjon.

Det kan røpes at konklusjonen fra oss ansatte anbefaler hverken 1) gradvis avvikling eller 2) avvikling av Døgnrehabiliteringen, slik som Arbeidsgruppe 3 gjør. Vi har i stedet blant annet vurdert i hvilken grad vi ser for oss en utvidelse av tilbudet for også å dekke inn hjerneslagpasienter på «Nivå 2», De aktuelle sengeplassene skal nemlig i hovedsak ivareta «Hjerneslagpasienter, Nivå 1».

Det bør kommenteres at en nivåinndeling av syke mennesker kan høres, ja, kategorisk ut. Men faktum er at siden nivåsystemet ble implementert fra Helsedirektoratet som del i Pakkeforløp hjerneslag, og dermed også i vår praksis, har det vært betydelig enklere å på inntaksmøter vurdere hvem vi kan gi et tilbud til, og hvem som eventuelt trenger mer tilsyn, pleie og medisinsk oppfølging enn det vi er dimensjonert for å håndtere. Det er dette, disse «tyngre» pasientene (men også de under 50, de med uttalte svelgvansker, de med kognitive utfordringer, de med atferdsvansker, de med orienteringsvansker, de som ikke klarer å mobilisere seg uten hjelp av flere personer (listen kan gjøres lang)), som skal ivaretas på «Nivå 2». Her har vi i gruppen ansatte funnet at vi:

«..ønsker å videreføre dagens praksis med primært Nivå 1-pasienter, med en gradvis oppbygging imot Nivå 2, som vi per aktuelt ikke er dimensjonert for».

Det er i dag ingen lokasjoner i Nordlandssykehuset som er dimensjonert for dette.

Dette er viktig: Det finnes i dag ikke et tilbud for hjerneslagpasienter Nivå 2 i Nordlandssykehuset, uansett alder, motivasjon, eller pårørendes ønsker. Disse pasientene ender ofte enten på 1) sykehjem eller 2) i private institusjoner.

Vi i gruppa og mange andre hadde sett en oppbygging av et tilbud for disse pasientene som et naturlig neste trinn for Nordlandssykehuset. Det hadde vært logisk. Og er sårt etterlengtet.

For hjerneslagpasienter Nivå 1(og enkelte tilfeller Nivå 2) finnes jo nemlig et tilbud: 4 sengeplasser «på et nybygd sykehus i naturskjønne omgivelser med nærhet til både butikker og turområder […] hvor en finner det som trygt og forsvarlig gjerne ser at pasienten reiser hjem på dags- eller helgepermisjon en bit ut i forløpet, for så kunne nyttegjøre seg rehabiliteringsprosessen i kjente miljøer» som det heter på vår ikke-publiserte nettside. Detaljene i beskrivelsen kan fremstå som utbroderte, men har vist seg å ha en uvurderlig betydning for pasientene.

Men i allmøtene rundtom formidles nå at Arbeidsgruppe 3 vil anbefale at denne lokasjon enten; 1) gradvis avvikles eller 2) avvikles, og en ny fysisk bygges opp (ja, for det er ikke tilgjengelige lokaler),og fylles med kompetanse, som det heter i lysbildene fra presentasjonene, i «befolkningstette Bodø».

Forresten, for dere som ikke sett dem, er det i lysbildene til direktør Lind nevnt som mål med omstillingen både økt bruk av kommunale tjenester, samt minsket bruk av private institusjoner. Vel så. Kanskje finnes det faktisk en plan her.

Foto: Skjermbilde

En må nesten håpe det. Og håpe at den arbeidsgruppen som sitter med dette oppdraget har forståelse for både Pakkeforløp, nivåinndeling og pasientbehov iht hjerneslagrehabilitering.

Og ikke minst at de har klart for seg hvilke pasientgrupper de omhandler med det nokså vide begrepet «rehabilitering». De 16 døgnbaserte sengeplasser som er stipulert i rapporten «Rehabilitering i Nord-Norge - Rapport fra et prosjektarbeid for et likeverdig og mer forutsigbart rehabiliteringstilbud i Nord-Norge» (2019), og som baseres på folketall er nemlig diagnoseuavhengige. Det dreier seg altså ikke bare om rehabilitering for hjerneslagpasienter, men for flere pasientgrupper.

En må håpe. Hvis ikke kan en nok se for seg et scenario hvor plassene på den tiltenkte Bodø-rehabiliteringen fylles opp med både hjerneslagpasienter Nivå 1 og Nivå 2, men også pasienter fra andre diagnosegrupper som kreft og nevrologiske sykdommer som ALS, MS og Parkinsons sykdom, eller for den del lungepasienter og ortopediske pasienter i behov for rehabilitering. Det vil da sannsynlig snart være behov for å sende pasienter, diagnoseuavhengig, videre til enten 1) sykehjem eller 2) private institusjoner for videre rehabilitering.

Eller kanskje regner en med at de aller fleste hjerneslagpasienter Nivå 1 vil ivaretas i kommunal regi, og dermed gjøre plass for andre? For den som er interessert i statistikk er det nemlig sånn at av de 143 pasienter som vært innlagt på  Døgnrehabiliteringen siden 2020*, er det bare 12 som har som hjemkommune dette befolkningstette Bodø.

Tallene kan tolkes på flere måter, men hvis en velger å tro at det ikke er en tanke bak praksisen eller en alternativ implementering av Pakkeforløp hjerneslag ved slagenheten i Bodø, eller at de som overlever hjerneslag i Bodø Kommune enten blir så syke at de kategoriseres som Nivå 2-pasienter eller så friske at de kan reise hjem, eller, at det ikke benyttes private alternativer over egne, ja, da kan det altså fremstå som at man i «befolkningstette» Bodø allerede er i mål iht effektiv bruk av kommunale tjenester for rehabilitering av hjerneslagpasienter. Det er jo fantastisk!

Men, hvordan forholder seg arbeidsgruppen til dette? Det må da være kartlagt? Utgår man fra dette at også andre kommuner har kapasitet og kompetanse til å ivareta stort sett alle Nivå 1-pasienter? Hvis Bodø kommune i så høy grad klarer å ivareta disse pasienter, hva er da egentlig hensikten med å flytte det aktuelle tilbudet for pasienter fra hovedsakelig Vesterålen og Lofoten, men også Salten, til befolkningstette Bodø?

«Det er svært merkelig at Bodø ikke har rehab tilbud i dag» kan en lese i møtereferat 19.10.23 fra Arbeidsgruppe 3 (som faktisk er det siste fra gruppen som er å finne på helse-nord.no).

Jeg tror ingen er mer for en oppbygging av et Nivå 2-tilbud for hjerneslagpasienter innen Nordlandssykehuset enn meg og kollegaene mine rundtom på slagenhetene i sykehuset. Vi har i gruppearbeidet her i Vesterålen også tatt stilling til en slik utbygging og ser at det kreves nokså omfattende tiltak for å kunne gjennomføre en fullskala utvidelse. Det er en reise vi gjerne kunne vært med på. Vi har en fløy for formålet her.

Sett til den anbefaling som foreligger, forutsettes det at det i Helse Nord sin gruppe finnes både god kunnskap og forståelse for begrepene rehabilitering og hjerneslag, og at en i prosessen frem til nå har opparbeidet seg en detaljert oversikt over pasientgrupper og behov. Noe annet hadde vært merkelig. Det fremstår da som lite logisk å anbefale å avvikle og sentralisere det aktuelle tilbudet, og dermed miste den kompetanse som akkurat nå, i dag, gjør jobben sin og er stolte av å rehabilitere slagpasienter her på Stokmarknes.

*Det mangler tall for 2019. I 2018 var det 2.