I og med at kunnskap og innsikt hos oss mennesker ikke kan erverves etter samme metode som den Den Hellige Ånd, må man søke den der den ellers er tilgjengelig. Når han hadde avskrevet mørkemennene i Tromsø (fagfolkene ved universitetet) som kunnskapskilde, ser jeg bare to andre kilder til raskt å stige på kunnskapskurven:
sitt eget byråkrati med markedsliberalisme og status quo som holdningsmessig fundament, eller
folk fra fiskeriene.
Nå kan jeg ikke se den store nytten av en statsråd som i så stor grad må hente fundamentet for sine politiske beslutninger hos eget byråkrati. Den andre kilden er likevel direkte betenkelig sett i et politisk perspektiv. Hvilke interesser innen fiskeriene er det som har ressurser til å drive påvirkning/opplæring og skape arenaer for å blende en kunnskapsløs minister? Det er i alle fall ikke kystfiskeriene!
Per Sandberg har i denne sammenheng bare interesse som eksempel. Men problemstillinga ble på ny aktualisert gjennom utskiftinga av statsråder i Erna Solbergs regjering. Norge er full av svært kompetente mennesker på alle fagområder.
Likevel velger man disse rocamboler, - sikkert sympatiske og intelligente mennesker, men med presumptivt begrensede faglige kunnskaper om det området de skal forvalte, til øverste ledere av livsviktige områder for folk i dette landet. Ikke nok med at de får et departement og over tid skaffer seg nødvendig kunnskap og innsikt. Det er mange eksempler på at man sågar bytter departementer seg imellom med helt forskjellig fagområde «fra den ene dagen til den andre».
Jeg er vant til å mene at man over alt i samfunnet ellers forventer en kompetanse som står i forhold til den oppgaven man påtar seg, - vurdert både i forhold til faglighet og ansvar. At så ikke er tilfelle i det politiske liv, er jeg ikke i stand til å forstå med mindre minst en av følgende alternativer har gyldighet:
vi har her å gjøre med en slags overmennesker, eller
statsråder uten faglig kunnskap er lettere å håndtere for ressurssterke omgivelser, -enten de er politiske eller økonomiske, eller
ei generell nedvurdering av faglighet og at politiske holdninger innafor et område er uavhengig av faglig kunnskap.
At statsråders autoritet ikke er basert på faglighet I LYS AV politiske holdninger, men på MAKT, er ikke noen god surdeig i demokratiet.