Vikinglottoen har fått det til å røre seg i folket. En stadig stigende gullpott har ridd oss som en mare, og ettersom potten ikke gikk sist onsdag heller, vil det vanke langt over 170 millioner på heldiggrisen som til slutt ender med riktig rekke.
Det er flere millioner er mer enn jeg klarer å disponere mentalt. Hadde det vært snakk om en, tre eller fem skulle jeg alltids klart å se for meg disponeringen i hus, hytte, hyggelige julegaver til de nærmeste og noe skitfint til meg selv. Men 170 mill! Jeg mener – hallo, liksom…
Et slikt beløp ville det jo faktisk følge forpliktelser med. Man ville jo være i stand til å løse ett eller annet samfunnsproblem. Eller skape et nytt...
En kjenning var på det sporet. Han hadde en hel rekke gode formål han ville støtte fra sitt eget høyst personlige kulturfond. Men gode grublerier ble kjørt rett i grøfta over bekymringer over hvor mye formuesskatt han ville pådra seg hvis ikke fondet var tømt før 31.12. Skatteangst er heftige greier.
En annen gjorde det helt klart at hans 170 millioner ville gå med til å kjøpe seg kontroll over både arbeidsplassen og nabolaget, og straffe alle jævlene som hadde gjort ham vondt opp gjennom tidene. En bæsnærende tanke, ingen tvil om det.
For ikke å snakke om han som ville kjøpe seg tungt utstyr fra bygningsbransjen og være grusom overfor en lang liste folk – ikke ulikt Kurt fra filmen med samme navn. Eventuell straff og bøter ville han bare kjøpe seg fri fra med sin mektige bankkonto. Huttetu.
Det har virkelig ikke manglet med drømmerier fra omgivelsene, men så langt har ikke en eneste i min nære krets kommet opp med noe virkelig edelt 170 millioner kroner kunne vært anvendt til. Det burde bekymre.
Personlig har jeg ikke levert noen lottorekke siden forrige gang det var snakk om storpott. Den gangen endte det med søvnløse netter. Og i løpet av den lille søvnen jeg hadde før trekninga ble jeg hjemsøkt av mareritt. Alle pengene ble satt over styr, jeg satt fattig og venneløs tilbake.
Lotto får fram det verste i oss. Kanskje best å la det være.