Tåler vi å dø?

I løpet av denne uka døde en venn av familien. Hun hadde igrunnen levd lenge nok. 96 år er ikke rekord, men når en gammel kropp har fåttnok, så er det lite å gjøre. Jeg måtte fortelle barna mine om det triste somhadde skjedd. Det fikk meg til å tenke litt ekstra på døden.

Faren min døde førjeg var fylt to år. - Flott, tenkte jeg da jeg var liten, så slapp jeg å blilei meg for at han ble borte. - Trist, tenkte jeg som voksen, jeg fikk aldribli kjent med han, jeg hadde ingen jeg kunne etterligne. Som 30-åring opplevdejeg at min mor døde. Det gjorde hun for tidlig, syntes jeg.

Hun var full avkreft, og hun aksepterte det som skulle skje. Ikke med ett ord forbannet hunskjebnen. Hun kjente helsevesenet fra innsiden og ut, og hun kjente sin egenkropp. Det var ikke mer å gjøre. Dessuten var hun religiøs. Hun visste hvor hunskulle. "Forfremmet til herligheten", sier enkelte glade kristne omdet livet som forlates, og det som de mener skjer etterpå.

Men for meg var deten fryktelig vond tid, og vanskelig å snakke om. Kanskje jeg sutret for megselv den gangen: 30 år, og foreldreløs. Samtidig: Slik er livet. Slik er døden.Jeg kjenner sykehuset, jeg kjenner folkene som jobber der. Kanskje sa jeg detikke tydelig nok til dem, da min mammas liv tok endelig slutt, så jeg sier detnå: Takk til dere i hvitt! Dere er helter, de aller fleste av dere.

Det er ikkesant, som noen sier, at det norske helsevesenet stinker. Det er ikke slik atfolk i hopetall vanskjøttes på sykehus. Det som imidlertid er sant, det er atvi alle skal dø, før eller senere. Før eller senere sitter vi der, påsengekanten til noen som ikke har mer tid igjen.

Da skal vi ikke retteanklagende pekefingre mot hjelperne. Da skal vi heller stille oss spørsmålet:Tåler vi å dø? Tåler vi å se på at noen vi er glad i dør? Når vår gamle morligger på det siste, når hun ikke vil ha mer mat, når hun er på vei til sistestopp. Er det da slik hun dør fordi hun ikke spiser, eller spiser hun ikkefordi hun dør? Tør vi å takke nei til videre ernæring, antibiotika eller operasjoner?Er det mulig å la døden vise sitt ansikt uten at det føles som et nederlag?