Etter regjeringas beslutning om å godkjenne Equinors forslag om elektrifisering av Melkøya, har vi sett begge disse variantene av gratispassasjer velte seg i media.

Klimapolitikkens gratispassasjerer

Innen 2030 har Norge forplikta seg til å redusere egne utslipp med 55 % sammenligna med nivået i 1990. Det er et krevende mål. Et mål som betinger at vi alle bidrar. Og som ikke kommer gratis.

Men det er det langt fra alle som vil være med på. Mange vil være gratispassasjerer. På den eine eller andre måten. Det skal dels ikke koste dem noe. Og dels skal de ikke forandre en tøddel på hvordan egen virksomhet drives. Alt skal være som før. For meg og min flokk.

Med grov krigsretorikk anklages regjeringa for ondskap, trusler og angrep fordi den har sagt ja til å bygge ei 420 kV linje fra Skaidi til Hammerfest.

Etter regjeringas beslutning om å godkjenne Equinors forslag om elektrifisering av Melkøya, har vi sett begge disse variantene av gratispassasjer velte seg i media.

Mulighetene for at strømprisene i nord kan komme til å stige, har utløst ramaskrik. Ikke bare fra Frp og Rødt som alltid har satt seg på bakbeina. Men også Venstre, KrF, MDG, SV og deler av Senterpartiet og Arbeiderpartiet har opptrådt som om de hadde sentrale roller i Dario Fos teaterstykke «Vi betaler ikke».

Bompenger og strømpriser har vist seg å få fram noe av det verste i folk.

Fra reindrifta og ledelsen på Sametinget er budskapet at man ikke vil rikke seg en tomme. Med grov krigsretorikk anklages regjeringa for ondskap, trusler og angrep fordi den har sagt ja til å bygge ei 420 kV linje fra Skaidi til Hammerfest. Det er uaktuelt å dele en eineste kvadratmeter av arealet i fylket til kraftlinje eller en vindturbin.

Det er olje- og gassinntektene vi kan takke for at vi har blitt et av verdens rikeste land. Men det er samtidig olje- og gassvirksomheten som gjør at Norge har svært høge klimagassutslipp. Man skulle da tru at det var forståelse for at det ikke vil være urimelig å akseptere en litt høyere strømpris også her i nord for å få ned utslippa av klimagasser. Men det er snarere motsatt: Landets rikdom som vi alle nyter godt av, har dyrka fram en egoisme som gjør at viljen til å yte noe tilbake til samfunnet er fraværende i store grupper av befolkninga. Bompenger og strømpriser har vist seg å få fram noe av det verste i folk.

Hvis vi ikke klarer å gjennomføre den nødvendige omstillinga fra fossil energibruk til fornybar energi, vil både vi og ikke minst framtidige generasjoner måtte betale en pris som gjør en smule økning av strømprisene i nord til lommerusk.

Det er også olje- og gassinntektene som har gjort det mulig for Norge å holde seg med ei reindriftsnæring uten verdiskaping. Den samiske reindrifta er kronisk ulønnsom. Det er statlig støtte og erstatninger som holder liv i den. På den bakgrunn skulle man kanskje forvente at reindrifta og deres støttespillere viste velvilje tilbake til samfunnet. Men også her ser vi det motsatte: Jo meir penger samfunnet bruker på reindrifta, jo meir kravstor har den samme næringa blitt. Dagens generasjon av reindriftsutøvere oppfører seg som om de forvalter ei gudegitt næring som alt og alle har vikeplikt for og må underordne seg. Og som på autopilot protesterer på ethvert utbyggingstiltak.

Hvis vi ikke klarer å gjennomføre den nødvendige omstillinga fra fossil energibruk til fornybar energi, vil både vi og ikke minst framtidige generasjoner måtte betale en pris som gjør en smule økning av strømprisene i nord til lommerusk. Og det vil komme en dag da den samiske reindrifta vil måtte erkjenne at nye kraftlinjer og vindturbiner i «deres» områder hadde vært langt å foretrekke sammenligna med virkningene for beiteområdene av at klimamålene ikke ble nådd.

Prisen for å være gratispassasjer kan vise seg å bli høg. Spørsmålet er hvor lenge det må gå før denne virkeligheten siger inn.