Det er valgkamp. Partiene roper over seg om nok hender og sykehjemsplasser, selv om alle vet at det er knapphet på helse- og omsorgspersonell, at vi ikke utdanner nok helsefagarbeidere, sykepleiere og vernepleiere, at lønna er lav og at arbeidspresset er så stort at mange velger seg bort fra kommunehelsetjeneste og sykehus. Vi vet at vi får flere demenssyke, flere eldre og vi får færre arbeidstakere framover.

Verden rundt oss endrer seg i stort tempo. Vi har gjennomlevd en pandemi, vi er i en miljø- og klimakrise, og vi har også hatt en utrolig teknologisk og medisinsk utvikling. I dag forstår vi stadig mer om sykdommer og sammenhenger. Det betyr at vi kan diagnostisere, reparere og vi lever mye lenger enn før. Men hva med mening i livet mens vi lever det? Vi må også ha nok penger, nok arbeidstakere og nok arbeidstakere med riktig kompetanse som ønsker å jobbe i helse- og omsorgstjenesten. Det har vi ikke.

Det kan synes som om at enkelte tror at dagens sykehjem er det samme som fortidens aldershjem var. Det er det IKKE. Aldershjem var et bofellesskap for eldre. Dagens sykehjem er mer «langtidssykehus», nærmest et venterom før døden. Et siste bosted hvor du får hjelp til nødvendig omsorg. De færreste ønsker seg en framtid på et sykehjem. Vår påstand er at nesten alle har det bedre i omsorgsbolig hvor de får gjøre det de kan selv, forutsatt at de opplever seg trygge og får hjelp til det de trenger hjelp til. Når folk roper på flere sykehjemsplasser, er det egentlig en klage på tilbudet utenfor sykehjem.

Hvor er ropet om mer ressurser til hjemmetjenesten, demensteam, trim for eldre og dagaktivitet? Politikere i Hadsel skriker om kapp om kun én medisin: Sykehjemsplasser. Vi må ha det og, men i mindre grad enn ressurser til forebyggende tjenester. Sykehjem er svindyrt, det koster 1,5 mill. per år per plass. Vi får mye mer for pengene når vi behandler folk i egen bolig (som helst er en universelt utformet leilighet som man selv har bestemt at man vil bo i, i et nabolag med andre i samme situasjon). Det er dessuten det de eldre helst vil: Å bestemme selv, også hvor de skal bo og med hvem. Men de sier at de er ensomme og utrygge. Så det må vi løse først: Gi trygghet for at de eldre og syke får hjelp, at hjelpa er kjent for deg, ser den enkelte og deres behov og at de har noe de gleder seg til å gjøre i hverdagen. Dette er også viktig for de pårørende.

Kommunestyret i Hadsel har vedtatt en omsorgsplan som foreskriver en større satsing på hjemmebasert omsorg. Det er denne medisinen som all forskning viser til at gir mest verdi, flest gode år, verdighet og mest for pengene. For forebygging lønner seg, og dette gjelder også for sykdom i høy alder og for pårørendes behov.

Vi i MDG mener at rett medisin er å:

1. Satse på kompetanse både i hjemmetjeneste og på sykehjem, i form av gode læringsarenaer på arbeidsplassen, skape en god omsorgskultur med personsentrert omsorg.Dette gjør vi best med å ha stedlig ledelse og mellomledere som er teamledere, samt læring på arbeidsplassen. Vi vet at arbeidsmiljø og kompetansekultur er vår store konkurransefordel i et marked som har knapphet, nemlig konkurranse om helsepersonell. Allerede i dag er mantra at «vi får ikke tak i folk (helsepersonell)».

2. Vi må sørge for å ha et velfungerende demensteam, som har oversikt over alle demensrammede i kommunen, som tester, gir oppfølging til både demensrammede og deres pårørende, støtter fastlegen og gir støtte til øvrige tjenester i kommunen. Demensteamet i kommunen vår har ikke kommet seg opp fra knestående (0,7 % stilling) og gir ikke de tjenester som innbyggere får i våre nabokommuner. I Vågan har demensteamet nå to fulle stillinger, i tillegg til demenslag i hjemmetjenesten. Hos oss er du heldig om du får svar, og fastlegene har gitt opp å henvise. MDG vil ha aktive mål for tjenesten og minst to hele stillinger i demensteamet. De skal blant annet gi informasjon og også kartlegge alle over 80 år og samt et representativt utvalg av de over 65. Målet er å finne ut hva folk ønsker sånn at tilbudet møter det reelle behovet.

3. Vi må utvide dagaktivitetstilbudet til eldre og personer med demens, og vi må skape meningsfulle møteplasser. I dag har kommunen vår bare et dagaktivitetssenter og mange står i kø. Dagtilbudet må ha både dag og ettermiddagstilbud. Mosjonsgrupper er viktig. Sammen med frivilligsentralen eller andre kan vi ha et mangfold av trivselstilbud for eldre som vil bidra til livsglede. Samarbeid med lag, foreninger og bedrifter. Hurtigrutemuseet bør ha sin egen seniorklubb og tilrettelagte erindringsutstillinger. Demenskor og samarbeid med kulturskole, skole og barnehager er viktig. Gleden over musikk og barn forsvinner aldri.

4. Vi må fortsette å utdanne kritisk helsepersonell blant innbyggerne som allerede bor i kommunen. Dette gjelder både sykepleiere og helsefagarbeidere, men ikke minst vernepleiere, som det er en enda større mangel på. Miljøterapi er beste medisinen for personer med demenssykdom. Nytt desentralisert vernepleierkull må på plass så fort som mulig, og vi må fortsatt ha sykepleierutdanning som prioriterer de som allerede bor her. De som tar utdanning må få stipend for å bli.

5. Ha et aktivt samarbeid med entreprenører og utbyggere, om boliger egnet som seniorboliger. Det er unødvendig at eldre skal bli boende i gamle treetasjes hus med trapp når de har passert 65. Ei sentral leilighet i universelt utformet bygg i bofellesskap med andre som en trives sammen med, skaper aktivitet og livskvalitet. Da får vi også sirkulasjon i boligmarkedet, som er positivt. Dette kan blant annet gjøres på Lillebørøya, på Gulstadøya og på Riarhaugen.

Denne forbedringa vil vi finansiere ved å ta ned antall sykehjemsplasser. De vi har, skal være mer spesialiserte. Det er ikke mange sykehjemsplasser som skal reduseres for å finansiere den store satsingen vi vil ha.

Nye tanker, sier du? Nei, sier vi. Dette kan du lese om i rapporter fra Sintef og Husbanken. Det står om det i stortingsmeldingen «Leve hele livet». Dette gir også svar på flere av de kritiske punktene som kommer fram i Kontrollutvalgets sak 35/23 Forvaltningsrevisjonsrapport Verdighet i eldreomsorgen, som behandles i kommunestyret nå.

For realiteten er at vi kan vedta å bygge så mange sykehjemsplasser vi vil, gjerne med gullforgylte dørhåndtak. Men et godt tilbud krever at vi har kvalifiserte folk til å fylle dem med innhold. «Vi får ikke tak i folk» er det evige mantra fra helseledelsen i kommunen. I dag «strekker» vi de vi har til å dekke flere og flere oppgaver og pasienter. Dette gjør at de blir slitne, utilfredse, sykemeldte og slutter. Det er et svært dårlig rekrutteringstiltak.

I et desperat forsøk på å spare penger kutter vi i mellomledere. Mellomlederne er de som skal gi støtte, veiledning og trygghet til de som jobber der. De skal ta seg av vaktlister, psykososialt arbeidsmiljø, sørge for faglig veiledning og inspirasjon og motivasjon. En god mellomleder har kapasitet til faglig oppfølging av maks 12-15 ansatte. I Hadsel kommune har gjerne sykepleierne/mellomlederne ansvar for 2-3 ganger det antallet. Resultatet er at personalet blir lite ivaretatt, overlatt til seg selv og får lite inspirasjon og motivasjon. Hvorfor skal de da jobbe i Hadsel?

Vi tror verken folk eller politikere skjønner hvor alvorlig denne krisen er, og hvilken vei disse pilene peker fremover. Det ser rett og slett ikke lyst ut.

I kommunebudsjettet er utgiftene til helse og omsorg desidert størst. De sykdommene som koster mest, er demenssykdommer. Årsaken til dette er sykehjem. Måten vi tenker omsorg rundt personer med demens må derfor utvikles. MDG har en plan for hvordan demensomsorgen kan utvikles istedenfor utvides. Vi mener at den vil medføre økt livskvalitet for enda flere mennesker med demens og deres familier uten at vi bruker vesentlig mer penger enn i dag. Mange opplever at det er uutholdelig å bo i lokalsamfunnet, utenfor sykehjem. Da vil vi endre på lokalsamfunnet og støtten de får. Livet er best uten låste dører, også for eldre mennesker med og uten demenssykdom.