«Statsforvalteren har ansvar for å bidra til en bærekraftig arealbruk»

Statsforvalteren vil bidra til bærekraftig vekst i distriktene

Statsforvalteren i Nordland har fulgt diskusjonen i media om at vi er til hinder for vekst i Vesterålen på grunn av våre avgjørelser i akvakultursaker, og vår medvirkning i kystsoneplanlegginga. Vi opplever at det kan være noen misforståelser og uklarheter rundt hvilke prosesser som har pågått, og hva som har vært vår rolle i disse.

Statsforvalteren agerer ikke på eget initiativ og forgodtbefinnende, og ikke med den hensikt å hindre næringsutvikling. Vi skal sikre at nasjonal politikk og regelverk blir gjennomført og fulgt i fylket. «Godt kommunalt og regionalt planarbeid er avgjørende for å få til ønsket samfunnsutvikling. Målet er å praktisere en differensiert arealpolitikk slik at den er tilpasset lokale og regionale forhold.» (sitat, tildelingsbrev 2024)

Vi er videre pålagt å følge lovverk og forskrifter som danner grunnlaget for vår saksbehandling.

Når vi involverer oss i kommunenes kystsoneplanlegging, er det fordi det er en av våre store og lovpålagte oppgaver – å gi innspill og uttalelser til kommunes planer etter plan- og bygningsloven. Våre innspill og eventuelt innsigelser er gitt med de beste hensikter for å blant annet gi et «varsku» om når planene ikke er godt nok konsekvensutredet, eller kunnskapsgrunnlaget ikke er godt nok for å med sikkerhet kunne sette av areal til ulike typer næringer. Når våre signaler til planarbeidet ikke blir tatt til følge, kan det resultere i slike negative overraskelser som man har fått i enkelte saker om nye lokaliteter for oppdrettsanlegg i Vesterålen.

Regelverket knyttet til akvakulturvirksomhet, og alt som må til for å få etablert et akvakulturanlegg, er komplekst og involverer en rekke ulike etater/myndigheter med ulike roller:

1. Det er nødvendig at områder hvor ulike former for akvakultur kan lokaliseres er avklart i kommuneplanens arealdel / interkommunal kystsoneplan, dvs. etter en omfattende prosess etter plan- og bygningsloven, med kommunen som planmyndighet. Dette følger av kravet til kommunal planlegging i plan- og bygningsloven og av akvakulturloven.

2. Konsesjon / tillatelse etter akvakulturloven, som fylkeskommunen kan gi innenfor planavklarte områder, etter at sektoretatene (bl.a. Statsforvalteren og Fiskeridirektoratet) har gitt tillatelse eller uttalelse etter sitt regelverk.

Vi skjønner at det lokalt vil oppleves frustrerende å få avslag på en konsesjonssøknad. Statsforvalteren har imidlertid ansvar for å bidra til en bærekraftig arealbruk på land og sjø, og sørge for at også, blant annet, hensynet til naturmangfold og vannkvalitet blir tilfredsstillende ivaretatt. Betydningen av funksjonelle økosystemer er nylig klargjort av «Naturrisikoutvalget», som peker på tapet av natur som en samfunnsrisiko, bl.a. for økonomiske beslutninger, og at tapet av natur vil kunne gi alvorlig konsekvenser for dagens unge og kommende generasjoner.

Akvakulturnæringen er også helt avhengig av at vannkvaliteten i sjøområdene opprettholdes. Norge har, som "Naturrisikoutvalget" peker på, naturlige fortrinn for akvakultur i sjøområdene, fordi vi blant annet har skjermet skjærgård, dype fjorder, gode strømforhold og oksygenrikt vann med egnet temperatur. Som utvalget peker på kan imidlertid næringen være eksponert for fysisk naturrisiko, "både gjennom egne aktiviteter som i seg selv påvirker grunnlaget for driften og gjennom ytre påvirkning". Akvakulturnæringen i Vesterålen vil følgelig, som helhet, ikke være tjent med at det gis tillatelser til lokaliteter der lokale strømforhold mv. fører til at vannkvaliteten kan bli redusert.

Fordi utslipp fra avløpsanlegg og akvakultur påvirker fjordsystemene som helhet, var det, som utgangspunkt, viktig at Vesterålen regionråd fikk utarbeidet «Interkommunal kystsoneplan for Vesterålen». Det var også viktig at det, som grunnlag for lokalisering av bl.a. områder for akvakultur, forelå en helhetlig vurdering av egnetheten av de ulike fjordområdene, på tvers av kommunegrensene.

Risikoen for redusert vannkvalitet i fjordområdene var imidlertid ikke en del av disse utredningene. Statsforvalteren fant derfor grunnlag for innsigelse til forslag til lokalisering av oppdrettsvirksomhet mv. som ville føre til ytterligere utslipp i områder der vannkvaliteten fra før var svekket som følge av utslipp fra eksisterende virksomhet.

Disse innsigelsene ble avklart, ved at det nå foreligger bestemmelser som sikrer at konsekvensene for økologisk og kjemisk tilstand i fjordområdene som helhet skal være utredet når det foreligger søknad om tillatelse til akvakultur på disse lokalitetene. Selv om Statsforvalteren har akseptert dette, er det i utgangspunktet mindre heldig at konsekvensene for vannmiljøet ikke ble vurdert og veid i forhold til omfang og lokalisering av akvakulturvirksomhet på kommuneplannivå, både fordi

• akvakulturlokaliteter påvirker hverandre, avhengig av lokale strømforhold. En slik overordna utredning kunne, i prinsippet, følgelig gitt mulighet for lokalisering av flere områder for akvakultur, og

• det samla omfanget av utredninger vil blir vesentlig større ved at hver søker skal betale kostnadene for dette som grunnlag for konsesjonssøknad.

 En avklaring på overordnet plannivå betyr imidlertid ikke at det aktuelle området nødvendigvis er egnet eller klarert for den produksjonen det senere søkes om. Det er først ved denne konsesjonsbehandlingen og lokalitetsavklaringen at det foreligger konkrete opplysninger om ønsket drift, og detaljkunnskap om egnethet til en akvakulturlokalitet.

De to søknadene om nye akvakulturanlegg («Sjurtind» og «Kaldhammeren») ble behandlet før den nye interkommunale kystsoneplanen var tredd i kraft. Ved søknadstidspunkt var begge søknader i strid med overordnet plan, fordi de omsøkte områdene ikke var avsatt til akvakultur i kommuneplanen

Oppdretterne har derfor søkt om dispensasjon fra arealplan. Bruk av dispensasjon som grunnlag for tillatelse til akvakulturanlegg som skal etableres for drift i flere år er svært uheldig, nettopp fordi det mangler en overordnet vurdering av konsekvensene i samsvar med kravene i plan- og bygningsloven.

Statsforvalteren hadde frarådet at det gis dispensasjon for søknad ved «Sjurtind», omsøkt fra Vesterålen Havbruk AS. I konsekvensutredningen i forbindelse med kystsoneplanen ble denne lokaliteten også ikke anbefalt. Dette er fulgt opp ved at området ikke er avsatt akvakulturområdet i den vedtatte kystsoneplanen.

Omsøkt lokalitet «Kaldhammaren» var blant de nye akvakulturområder Statsforvalteren hadde fremmet innsigelse til kystsoneplanen begrunnet i mangelfulle konsekvensutredning i forhold til den samlede belastningen for fjordsystemet. Vi frafalt innsigelsen bl.a. etter det ble tatt inn nærmere bestemmelser om slik utredning ved søknadstidspunkt.

Statsforvalteren har i tilknytning til planarbeidet, i begge disse sakene, gitt tydelige signaler om at områdene sannsynligvis ikke er egnet til akvakultur, både til kommunen og oppdretterne, og at slike søknader vil innebære stor risiko for avslag. Slik vi ser det har vi dermed vært forutsigbare, i samsvar med den rollen Statsforvalteren har etter plan- og bygningsloven. Dersom slike signaler ikke fanges opp, eller ikke tas til følge, fører dette til mye byråkrati og unødvendig bruk av tid og ressurser til en søknadsbehandling hvor sjansen til å få akvakulturtillatelse er relativt liten.

Avslag på søknad om akvakulturlokalitet «Sjurtind» ble påklaget av virksomheten og Miljødirektoratet har opprettholdt vårt vedtak. At vedtaket opprettholdes betyr at nasjonale bestemmelser var fulgt i saken.

Avslag på søknad om akvakulturlokalitet «Kaldhammaren» er under forberedende klagebehandling hos oss.

Også Statsforvalteren ønsker å bidra til lokal næringsutvikling, forutsatt at den er bærekraftig. Vi hadde derfor gjerne sett at aktørene i de ulike fjordområdene kunne bidra til et spleiselag for å få kartlagt resipientkapasiteten i de ulike fjordområdene på en helhetlig måte. På denne måten vil det kunne bli forutsigbart hvor nye lokaliteter av ulike former for akvakultur kan ligge, og kostnadene knyttet til utredning og dokumentasjon knyttet til hver enkelt lokalitet vil bli drastisk redusert.