Skal oppdrettsindustrien betale for å bruke fjordene våre til aktiviteten sin? Ja, mener MDG.

Skal alle betale det samme, og skal pengene i hovedsak gå inn i statskassen? Nei, definitivt ikke.

Alle som følger med på debatten om den svært omstridte lakseskatten, har fått med seg at det handler om penger. Er det synd på oppdretterne, som må betale for bruken av fjordene våre?  Og vil denne skattleggingen stoppe veksten i næringa?

Miljøpartiet De Grønne trakk seg fra forhandlingene på Stortinget, fordi det ikke fantes politisk vilje til å vri næringen i en miljøvennlig retning. MDG mener at denne skatten burde innrettes slik at den belønner dem som ønsker å legge om til lukket teknologi. Og la dem som ønsker å fortsette med tradisjonell forurensende drift betale mer. Vi ønsker at kommunene skal få mer av inntektene, når de krever at nye konsesjoner i egen kommune skal være med lukket teknologi. Lakseskatten bør brukes til å løse næringas miljø- og dyrevelferdsproblemer.

Dette svært viktige perspektivet er dessverre helt fraværende i debatten.

Fiskevelferd og økonomi

Den største bremsen for vekst ligger hos næringa selv. Siste tall fra Veterinærinstituttets fiskehelserapport for 2022, viser at 16% av all fisk som settes ut i sjøen aldri når slaktelinja. De totale dødstallene for næringa er skyhøye. 58 millioner laks (pluss millioner av settefisk) og fem millioner regnbueørret døde i 2022. For å leke litt med tall. 58 millioner laks, som veier fire kilo er 232 millioner kilo fisk. Tenker vi oss en kilopris på 110 kroner (som er lavere enn i dag, med like fullt en høy pris), betyr det at næringa har 25 tusen millioner i tapte inntekter pga den høye dødeligheten. Dette er så klart et enkelt regnstykke, men illustrerer mitt poeng – det er svært god business å satse på bedre velferd for fisken, og dermed lavere dødelighet.

Miljøpåvirkning

Heller ikke det faktum at oppdrettsindustrien forurenser fjordene våre med lusemiddel, kobber, medisiner og enorme mengder fiskedritt er en del av diskusjonen rundt lakseskatten. Havforskningsinstituttets (HI) siste risikorapport, er som vanlig deprimerende lesning for oss som elsker havet og villaksen. Leser man noen av de rapportene som ligger på HI sine sider, skjønner man at noe må gjøres raskt for å bedre oppdrettsindustrien sin påvirkning på miljøet. En skatt som gjør det attraktivt for oppdrettsindustrien å satse på ny teknologi for lukkede merder, er akkurat det vi hadde trengt nå.

For å hjelpe politikerne på Stortinget med dette, foreslås følgende enkle grunnprinsipp.

1. Høy skatt for å forurense og holde på som før. Pengene går til statskassen og brukes bla til å forske på lukket teknologi

2. Lavere skatt for dem som satser bærekraftig, med lukket teknologi med bedre dyrevelferd og lite påvirkning på miljøet. Pengene går til vertskommunene og kan brukes til nytt basseng, moderne skole og god eldreomsorg.