Å vokse opp som ung fotballspiller på 80- og 90-tallet gav ikke store odds på hvem man skulle holde med i engelsk fotball. Selvsagt var det de røde fra Liverpool. Men som ung burvokter slet jeg med å ta et utspark i leggen på nasjonalhelten Erik Thorstvedt.

Jeg holdt altså med Liverpool, men holdt en knapp på vår egen Thorstvedt fremfor den engelske landslagsmålvakten Ray Clemence og siden den meget dyktige, men akk så klovnete Bruce Grobbelaar som nesten aldri slapp inn mål for de røde.

I dagens mediasamfunn er det fri tilgang til de engelske heltene. Vi vet alt om dem og ingenting overlates til fantasien. Det var det andre baller da jeg vokste opp. Da måtte vi forhandle oss frem til å få se tippekampen i stedet for å være ute i frisk luft. Og sulteforet som vi var på Kenny Dalglish og Ian Rush leste vi aviser i håp om at det skulle stå noe om heltene.

Før ble vi sultefôret. Nå blir vi nesten tvangsfôret med fotball, og var det ene fortvilende, så er det andre forgiftende. Hadde Kevin Keegan spilt i dag så hadde media konkurrert om å fortelle oss hvor mange krøller han hadde på hodet og hvor mange millimeter kinnskjegget var til en hver tid.

Alt var bedre før er en klisje som kanskje stemmer i dette tilfellet? I alle fall var mitt bilde av Erik Thorstvedt et ”rent” bilde. Han var helten med stor H. Han var nordmannen som spilte for et av Englands beste lag. Hva han spiste til middag eller hvilket merke han brukte som truse kunne jeg ikke en gang drømme om å ville vite. Jeg ville bare se redningene hans og hvordan han plasserte seg på corner imot.

Derfor var den en lykkedag av de sjeldne da jeg kunne lese i lokalavisen Bergens Tidende at Brann skulle spille treningskamp mot Tottenham. I Bergen!

Pappa fikk i oppdrag å skaffe billetter. Koste hva det koste ville. Jeg skulle på Stadion og få med meg 2x45 med ERIK THORSTVEDT. Her skulle jeg observere og studere det som skulle få spisser i gutteserien i Hordaland til å fortvile og grine.

Så kom dagen. Jeg hadde nesten ikke sovet og på kjøreturen så jeg for meg Erik Thorstvedt ligge vannrett i luften og holde et knallhardt skudd fra Atle Torvanger trygt og sikkert som om ballen var et spebarn han vernet med omsorg og kjærlighet.

Et sted mellom Sotra og krysset på Danmarksplass hadde keeperlegenden blitt byttet ut med en ung drømmer som så seg selv ligge i krysset på Wembley og hente ned et skudd fra Gary Lineker like lett som jeg tok tunnel på min lillebror.

At det umulig kunne ha skjedd (Lineker ville ha lagt opp for lenge siden når jeg hadde vært gammel nok til å spille) spilte ingen rolle. Drømmen var min og jeg skulle ved hjelpe av utsøkt Thorstvedt-studier ha en fordel mot andre guttekeepre. Jeg var den neste landslagskeeperen.

Det første jeg biter meg merke i når jeg ser lagene varme opp på den grønne Stadionmatten er de lange shortsene til de engelske spillerne. De gikk helt ned til knærne og så utrolig stilig ut sammenlignet med de små og trange shortsene til Brann-spillerne som mer så ut som skuespillere i en tvilsom tysk filmproduksjon.

Men det var mest Erik Den Store jeg festet øynene på. Jeg tok mentale notater av oppvarmingsøvelsene og teknikken han brukte til å fange ballen.

Da kampen var over var jeg den første til å klatre over gjerdet med piggtråd øverst. Med hull i buksebaken fintet jeg ut noen ikke alt for ivrige vakter og satte strak kurs mot mannen som kom spaserende ut fra 16-meteren.

- Erik, flott kamp. Kan jeg få autografen din, spurte jeg med en blank tåre i øyekroken. Men av en eller annen merkelig grunn som jeg den dag i dag ikke forstår, feide Erik Thorstvedt meg unna og gikk bestemt mot garderoben.

Jeg nektet selvfølgelig å ta nei for et svar og grep tak i den tidligere nevnte lange shortsen. Og det var bra den var lang for jeg nådde så vidt opp til knærne til den store kjempen og klemte til rundt det myke stoffet. Og der hang jeg til en politimann, vennlig, men bestemt befridde Erik fra sin hengivne fan og geleidet han ut av baneområdet.

Så der stod jeg. Tåren som funklet i øyekroken rant nå ned til munnviken og jeg fikk en ekkel smak i munnen og en vond følelse i brystet omtrent der som hjertet er plassert.

Etter den opplevelsen ble plutselig Bruce Grobbelaar den store helten og Liverpool ble favorittlaget med elleve spillere og ikke ti som tidligere.

Jeg kommer aldri til å bli Tottenham-supporter, men Erik om du leser dette kan du gjøre opp for deg ved å sende en gammel keeperhanske, helst en fra FA-cupfinalen i ’91 med autografen på.