Fesk og potedes e vårres brød, som Boknakaran sang. Fisken har gitt mynt i lønningsposen både for sjarkfiskere og jentan på fileten, og er selve grunnlaget for bygder og kystsamfunn i Nordland, Troms og Finnmark. Folk langs kysten vet hva som skaper aktivitet og bosetning. Det var derfor Kystopprøret lyste opp by og bygd i fakkeltog og med heva høtt i Vardø, Hammerfest og langs hele finnmarkskysten når høyreregjeringa skulle legge frem den forrige kvotemeldinga. Budskapet var klart – vi skal ha fisken tilbake!
Fiskeripolitikken de siste tyve årene har vært en katastrofe for kysten. Fisk som skulle vært levert til fiskebruk, og laga liv og aktivitet langs kysten, fryses om bord på store trålere langt til havs, og sendes ut av landet. Kvoter og penger som burde blitt hos kystsamfunn og kystflåten, samles på stadig færre hender. Det settes av fisk til rekrutteringskvoter, men de aller fleste unge som vil etablere seg, vet at de må se langt etter disse. Hvis man faktisk ønsker å snu flyttestrømmen, så er det dårlig politikk at en båt med kvote, inngangsbilletten til et liv i fiskeryrket, koster mer enn en tre-roms leilighet på Grünerløkka i Oslo.
Rødt mener kvotemeldinga må bli en snuoperasjon i fiskeripolitikken, en omfordeling av kvoter, penger og makt, og et endelig oppgjør med struktureringspolitikken. Det betyr at strukturkvotene må tilbake til kystflåten de ble henta fra, slik som avtalen opprinnelig var. Åpen gruppe må vernes og styrkes.
I en tid hvor fiskebestandene, og derfor alle kvotene blir mindre, så må vi sikre at vi får så mye verdiskaping og aktivitet per tonn som fiskes. Hvert tonn fisk som fiskes av kystflåten og landes på fiskebrukene langs kysten, skaper mye mer aktivitet og verdiskaping enn det som tas av trålere langt til havs og skipes ut av landet for videreforedling i lavkostland.
Omfordeling i fiskeripolitikken er ikke sjarkromantikk, det handler om hvordan vi skal forvalte fisk til milliarder av kroner. Kvotemeldinga handler om å velge mellom å fortsette en politikk som hovedsakelig tjener et fåtall redere, eller en ny politikk som skaper aktivitet og bosetning, som gjør at kystfolk skal kunne tjene penger og lage seg en arbeidsplass gjennom å bruke ressursene utenfor kjøkkenvinduet.
Hvis regjeringa for alvor vil bruke fiskeripolitikken for å opprettholde bosettinga langs kysten må de levere en kvotemelding for kystsamfunnene, ikke for trålrederiene og et fåtall søkkrike familiedynastier.