Jeg kikker ut av vinduet og ser harene hoppe. De er spettet i grått og hvitt, halve vinterpelsen er bytta ut med sommerdrakten. De krysser søndagsstille bygater, de føler seg trygge, kanskje er de i ferd med å ta byen tilbake til naturen igjen? Byen denne gang er Kiruna i Nord-Sverige, et industrisamfunn med 17000 innbyggere. Og gatene som Helene Harefrøken inntar nå, er i ferd med å avfolkes – ikke fordi innbyggerne er lei av byen sin, men fordi hele bykjernen flyttes. Det er et stort og dristig prosjekt, og grunnen til at byen flyttes, er at jernmalmen som utvinnes her, har sin åre altfor nær bebyggelsen. Når naturressursene skal utvinnes, blir husene i vegen.

Man kan gjerne spørre seg da: er det industrien som bestemmer hvor menneskene skal bo? Bør det ikke være omvendt; at befolkninga selv bestemmer hvordan de vil at industrien skal utvikles? Hva skjer med det huset min morfar bygde, eller den hagen min oldemor opparbeidet og alle blomstene hun plantet? Gata der jeg lekte, og nærmiljøet mitt – det går nesten ikke an å forestille seg hvilken sorg hver enkelt må føle over å miste det kjente og kjære rundt seg.

Men folk i Kiruna er klare over hva som skjer, og hvorfor. De har gått med på det, for de vet at de naturressursene som fins i området, er selve grunnen til at de bor der. Hele byen er bygd rundt dem, all aktivitet springer ut fra dette; jerngruvene er byens gullgruve.

I diskusjonene om ei ny havn i Sortland, er beskrivelsen ganske treffende: å velge sted for ei ny og bråkete industrihavn er som å velge hvilken fot vi vil skyte oss i. De stedene som har vært foreslått, har fått sine støttegrupper og underskriftsaksjoner, og det er helt åpenbart at ingen egentlig vil ha støy og trafikk i sin egen bakgård. Strandsone og skjærgårder har et ekstra vern i miljøsammenheng, men det er alltid disse som vil bli berørt av havneutbygging. I tillegg har Sortland forpliktelser når det gjelder reindrift, og ikke minst hensyn å ta  omkring vern av matjord.

Alle som bor i områdene som har vært nevnt, føler nok usikkerhet og kanskje sinne over at det planlegges endringer som vil berøre dem selv sterkt. At de blir hørt er en selvfølge, men hvilken mening som blir gjeldende, er ennå ikke sikkert. Og det er relevant å spørre ”hvorfor må vi egentlig ha dette, når Hadsel har ei stor havn?” Ja, må vi det?

En av begrunnelsene for å utvide havneavsnittet i Sortland, er at transport ut av regionen har møtt sitt metningspunkt når det gjelder veitrafikk. Vogntogene fyller allerede våre nokså smale hovedveier, med sine utslipp, svevestøv og påvirkning på trafikksikkerheten. Å se for seg at dette skal øke – og ikke bare øke, men øke med 100 vogntog om dagen, 700 i uka – hva tenker vi om det? Dersom det på et år blir 36500 nye vogntog, hvilken miljøeffekt har det?

Hvis hvert vogntog forflytter 2 enheter, mens havna kan skipe ut 2500 enheter i døgnet, gir det en stor miljøgevinst. Alt gods som kan forflyttes via skinner eller kjøl, er miljøvennlig sammenligna med frakt på veiene. Skip som i stadig økende grad bruker flytende naturgass som drivstoff, vil senke våre klimautslipp betydelig.

Vesterålen er en region i opptur, som eksporterer blant annet sjømat i stort volum både til resten av Norge og direkte til utlandet. Sjømaten er vår ”gullgruve”; vi er klar over at den legger grunnlaget for bosettinga her. Bitterheten over at vårt nærmiljø rammes av utbygging er legitim nok, men dersom man klarer å se det større bildet, er det også rimelig å tenke at det grønne skiftet vil måtte merkes av oss i nord.

Til nå har det vært de fattigste i verden som mest har merket resultatene av klimaendringene og som ser sine nærmiljø påvirkes (og ødelegges) av disse. Og ikke bare nærmiljøet, men i mange tilfeller selve deres livsgrunnlag, på grunn av jorderosjon, tørke, havstigning og stormer.

Jeg kjenner på en forpliktelse til å søke alle mulige veier og tiltak for å fremme det grønne skiftet! Jeg vil ikke relativisere forbitrelsen hos dem som frykter å bli boende som ligner mer på et industriområde enn på en småby, men gjør et forsøk på å sette våre aktiviteter inn i en sammenheng som gjelder hele verden.

En siste faktor er Kystvaktbasens behov. Viktigheten av denne basen kan ikke undervurderes – både fra et forsvars- og et miljøperspektiv. Et langt og grundig politisk arbeid ble nedlagt i forkant av at basen ble lagt til Sortland i 1984, og vi ønsker å tilrettelegge for å beholde den.

Behovet for å gi Sortland ei ny havn er reelt nok, og det er prekært. Å velge hvor den skal ligge blir til hodebry for flere enn meg, men jeg hilser velkommen det nye initiativet fra Kringelen der grunneierne sier ja til etableringa. Det betyr likevel ikke at saken er avgjort – der er fortsatt mye å ta hensyn til med tanke på reindrift og natur.