«I håpløsheten kan vi trøste oss med at det er like ille for de andre kommunene.»

Eldreomsorgen i Hadsel - Vi kan sitte stille i båten

Vi kan sitte helt stille i båten, bare bruke energi på å holde oss fast i ripa og håpe på at denne stormen i eldreomsorgen vil ri av seg og forsvinne nesten helt av seg selv. At eldrebølgen til slutt ikke skyller over ripa.

Vi kan lukke øynene og forbanne samhandlingsreformen og skylde på Erna og gjerne de rødgrønne eller forbundene som ikke har kjempa.

I håpløsheten kan vi trøste oss med at det er like ille for de andre kommunene og at det likevel ikke vil nytte, for det finnes jo ikke folk å ansette. Penger har vi jo heller ikke, for lønnskostnadene ble igjen overraskende høye og vikarutgiftene forrige år sprengte de fastsatte rammene.

Vi kan la sykefraværet handlingslamme oss og bare håpe at de som er igjen kan jobbe raskere og mer, og at pårørende vil strekke seg enda lengre.

Men vi kan også velge noe annet, vi kan velge å bruke muskler og kjempe, investere for å komme ut i roligere farvann der vi får kontroll, slik at vi kan styre skuta trygt med åpne øyne.

Og det er akkurat det vi må gjøre, for et havari vil koste så mye mer i penger og menneskelige omkostninger enn å gjøre bruk av det som trenges for å rette opp. Da må vi ha trua og motet og vi må ha erkjent at det er nødvendig. For å rette opp, må eldreomsorgen bygges opp. Da må det mer penger i potten, rammene må økes for å gi handlingsrom.

Hadsel SV mener at grunnbemanningen må styrkes og da er det nødvendig å innføre en bemanningsnorm. En stor utfordring i dag er at det bemannes til at det akkurat skal gå opp om alle holder seg friske og ingen drar på kurs eller får permisjon. Men virkeligheten er ikke slik, i det øyeblikket en skulle være så uheldig å brekke en fot eller om så bare pådra seg en forkjølelse, starter slitasjen.

Ved å innføre en fleksibel toppbemanning, altså i utgangspunktet investere litt ekstra i å ha flere folk i fast turnus til å dekke daglig behov ved sykdom og fravær, kan man innkassere effekt i kostnader til vikarinnleie. Samtidig oppnår man en større stabilitet i hverdagen for de eldre og slitasjen til de ansatte begrenses. Hvorfor ikke forsøke dette i Hadsel, ja, investere mer som en startkapital, for å hente ut fortjenesten senere? Da kan også lederne få bruke tiden sin på å følge opp sine ansatte og ikke på den evinnelige kabalen for å få hverdagen til å gå opp ved innleie.

Ansatte må ha tid til å ta seg av de som trenger å bli tatt vare på. Hva skal vi med kompetanse om der ikke finnes tid til å gjøre bruk av den. Vi trenger flere stillinger i eldreomsorgen fordelt på ulike yrkesgrupper. Vi må også verdsette realkompetanse og omsorgsevne. Det handler om å tenke nytt, satse på at rett person får brukt sin kunnskap på de rette stedene. Særlig må fagarbeidere få seg et løft som en ressurs, Dette handler også om å ta vare på den verdifulle arbeidskrafta som faktisk finnes i vår kommune i dag og hindre at folk blir overarbeid og sykemeldt fordi tiden ikke strekker til. Til sist handler det også om å inspirere nye krefter til å søke seg til et spennende arbeidsfellesskap i utvikling. Det vil koste å investere i flere stillinger, men besparelsen kan bli stor litt lengre frem.

Eldreomsorgen trenger folk som er ansatte i hele faste stillinger, det gir kontinuitet i pleien og skaper trygghet ved at de eldre får personalet rundt seg som kjenner dem godt. Det gir også en trygghet og stabilitet for de ansatte fordi det bidrar til økonomisk forutsigbarhet, bedre vilkår for kompetanseutvikling og sosial samhørighet. Alt for mange deltidsansatte i Hadsel kommune er avhengig av å shoppe vakter for å ha en inntekt man kan leve av. Det vil være en vinn–vinn- situasjon å tilby hele, faste stillinger til disse. Men igjen, det vil kreve en startkapital.

La oss ikke sitte stille i båten!