Diagnosen var et sjokk det var mulig å komme over. Beskjeden om spredning opplevdes langt mer brutal. Derfor er årets Krafttak mot kreft så viktig.

Jeg hadde to små barn på to og fire år da jeg fikk diagnosen brystkreft. Det var et sjokk, men jeg hadde gode odds. Jeg jobbet med trening og var i god fysisk form, og det hjalp meg å møte sykdommen med optimisme. Jeg visste at behandlingen ville bli tøff, men det skulle jeg klare. Jeg hadde jo barna, og større motivasjon finnes ikke.

Tre år seinere kom beskjeden om at kreften hadde spredd seg til skjelettet. Det var en brutal beskjed. Jeg skjønte hva det betydde, og ordet «uhelbredelig» gikk på repeat i hjernen min. Det finnes ingen medisin i dag som helbreder brystkreft med spredning, men det finnes behandlinger som kan holde kreften stabil. Livsforlengende behandling. Hvor lenge medisinen virker, hvor lang tid du får, det vet ingen. Legen min ga meg et sted mellom to og ti år. Han var ganske sikker på at formen ville være stabil de første to årene, så jeg gjorde det jeg kunne: Jeg bestemte meg for at de neste to årene skulle leves på max. Vi skulle reise, leve, oppleve og skape gode minner!

Tiden som jeg alltid hadde tatt for gitt, var plutselig det mest verdifulle jeg hadde. Det ble så tydelig for meg hva som virkelig betyr noe i livet: Jeg vil ha mest mulig tid sammen med de jeg er mest glad i. Skape små og store opplevelser, gjøre hverdagen så fin som mulig. Bake kanelboller på en helt vanlig tirsdag, bidra til et godt miljø blant barn og foreldre på skolen, se flest mulig soloppganger, bestige fjelltopper, beholde mest mulig av meg og min identitet. Etter hvert som jeg lærte hvor normalt livet kan være i en så unormal situasjon, ble det viktig for meg å dele mine erfaringer med andre. Gjennom foredrag, refleksjoner og hverdagsglimt på Instagram og gjennom boken jeg har skrevet som støtte til barn og familier i samme situasjon. Håpet er at jeg kan bidra til at de som frykter tilbakefall og spredning ser at det fortsatt kan være mulig å leve et godt liv.

Det er rart at livet kan være så vondt og godt på samme tid. Jeg ser frisk ut, og jeg føler meg mest frisk. Kreften begrenser meg relativt lite, og det er jeg ekstremt takknemlig for. Samtidig er det vanskelig for både meg selv og de rundt meg å forstå brutaliteten i denne sykdommen, hvor ekstremt uforutsigbar den er. Jeg har sett kreften endre aggressivitet helt brått, jeg har opplevd å miste så mange unge, nydelige mennesker med samme diagnose som meg selv. Hver tredje måned møter jeg på sykehuset for ny dom. I tiden før kontroll setter spenningen seg i kroppen, gjør det vanskelig å puste. Beskjeden legen har til meg betyr alt. Jeg vet aldri hva jeg har i vente, jeg må være forberedt på alt. Jeg har sittet på venterommet full av vondter og fått vite at alt er bra, og jeg har følt meg helt fin og fått beskjed om at kreften vokser og at behandlingen ikke virker. Angsten er den dagen de ikke har noe mer å tilby meg. Dette er en del av realiteten jeg må forholde meg til. Det er viktig for meg at menneskene rundt meg forstår denne uforutsigbarheten og anerkjenner frykten som ligger i den. «Vi skal alle dø en dag, jeg kan bli påkjørt i morgen,» sier noen, når de kanskje ikke vet hva de skal si. Jeg får lyst å spørre om de noen gang har fortalt barna sine at de skal dø av den bilen.

Å ha små barn i møte med kreftsykdom bidrar til normaliteten i livet. Det handler om å gjøre hverdagen så god og vanlig som mulig. Livet vårt består fortsatt av lekser, småkonflikter, latter og kjærlighet. Og store mengder ventesorg, som noen ganger river sånn i hjertet at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Sorgen over alt jeg kanskje ikke får oppleve, å ikke få være der for barna i alle situasjoner der de trenger en mamma, det er det verste med denne sykdommen. Jeg kan ikke la den sorgen ta for mye plass, i stedet fokuserer jeg på hvor heldig jeg er som er her nå.

Familie og venner gir meg superkrefter til å kjempe. Den kanskje største kampen er den mentale. Kampen for å beholde riktig fokus, ikke la sorg og bekymringer ta for stor plass, kampen om å være den beste mammaen jeg kan være. Det er sårt å se at min situasjon påfører barna bekymringer, usikkerhet og stress. Det har vært viktig for meg å være åpen og ærlig med dem gjennom hele sykdomsforløpet. Jeg tror det ligger i foreldres natur å prøve å fikse det som er vondt og vanskelig for barna. Det kan jeg ikke, men jeg kan stå sammen med dem i det vonde og hjelpe dem å håndtere denne krisen vi lever i. Sammen holder vi fast i håpet.

Da jeg fikk diagnosen, var vi så sikre på at redningen ville dukke opp på et tidspunkt. Hvis vi fikk de ti årene legen forespeilet meg, måtte det jo komme en kur. Kreftforskningen har hatt så mange viktige gjennombrudd på disse årene, dessverre har ikke noen av dem vist seg å helbrede akkurat min type kreft. Jeg er sikker på at gjennombruddet vil komme. Jeg trenger bare litt mer tid.

Litt mer tid. Og enda litt til.  Det er det eneste jeg ønsker meg. Flere hverdager, sommerferier, juler og bursdager. Min datter var 8 år da hun ba meg love å leve til konfirmasjonen hennes. I dag er hun 11. Forskning er vårt eneste håp. I mellomtiden nekter jeg å la frykten for hva som kan skje i fremtiden dempe gleden over livet jeg har her og nå.

Jeg håper at du som har lest helt hit, har fått en forståelse for hvordan det er å leve med en tidsbegrensning på livet sitt. Og jeg håper du vil støtte årets Krafttak mot kreft når du får besøk av en bøssebærer på døra eller i sosiale medier i disse dager. Kanskje du vil opprette din egen Krafttak-bøsse? Pengene som samles inn av bøssebærere både lokalt og digitalt fra 5.mars går til forskning på kreft med spredning, og gir håp til alle i min situasjon.

For meg betyr mer tid alt.