«Hadde disse sjøloppnevnte naturforkjemperne fått bestemme, ville Norge aldri ha blitt den olje- og gassnasjonen vi er i dag»

Naturen som religion og tempel

1,8 prosent av Norges areal er bebygd. Med boliger, hytter, næringsbygg, industrianlegg, veger, jernbane og anna teknisk infrastruktur.

Resten av arealet – 98,2 % - er ubebygd. Det skulle borge for at vi har meir enn nok natur i landet vårt. Men i den offentlige debatten ropes det stadig høyere om at vi er i ferd med å gå tom for natur. At vi har ei naturkrise.

Disse ropene kommer ikke bare fra skrikhalsene i Motvind som ikke tåler synet av en vindturbin på et fjell. De kommer også fra Naturvernforbundet. Og fra politikere i en rekke partier – med SV, Rødt, Miljøpartiet de Grønne og Venstre i spissen.

De har alle fått det for seg at vi også i Norge har ei naturkrise som er like alvorlig som klimakrisa. Derfor sier de nei til vindkraftutbygging på land. Nei til ytterligere utbygging av vasskraft. Nei til nye kraftlinjer. Nei til gruvedrift, være seg i Repparfjord, ved Førdefjorden eller andre steder. For bare å nevne noe av det de sier nei til.

For disse kreftene har naturen blitt den nye religionen. Som dyrkes like intenst som andre guder og avguder. Og som de vil ha som et urørlig tempel. Enskjønt med et lite unntak: Reindrifta skal kunne boltre seg fritt i tempelet. Med nedbeiting av store arealer i Finnmark. Med kjøring med fire- og sekshjulinger på myr og anna utmark med det resultat at store områder er rasert.

Vi skal prise oss lykkelig for at våre forfedre ikke hadde et like virkelighetsfjernt forhold til naturen som de som i dag har blitt «vakt» og flokker seg bak den nyreligiøse naturfanen. For da ville vi fortsatt ha frista tilværelsen som huleboere.

Hadde disse sjøloppnevnte naturforkjemperne fått bestemme, ville Norge aldri ha blitt den olje- og gassnasjonen vi er i dag. For leiting etter olje og gass på havbotnen ville de ha kjempa imot. På samme måte som de i dag reagerer tilnærma hysterisk på at regjeringa har åpna opp for å kunne konsekvensutrede leting etter og utvinning av mineraler på den samme havbotnen.

Vi ville dermed heller ikke ha hatt oljeinntekter og et Oljefond som har vært avgjørende for et velferdssamfunn som de fleste andre land bare kan drømme om å oppnå.

Det er paradoksalt nok vår oljerikdom som har skapt grunnlaget for at mange i dag lever med ei forestilling om at vi ikke trenger å bruke naturen til produktiv og lønnsom virksomhet, men kan ha den samme naturen som et eineste stort tempel. I deres verden trenger man ikke tenke på lønnsomhet. Det er snarere tvert imot: Jo meir ulønnsom ei virksomhet er, jo meir hegner de om den.

Det er i så måte symptomatisk at det er de samme folka som ivrer sterkest for å rive vindturbiner på Fosen av hensyn til reindrifta. At turbinene årlig produserer fornybar og miljøvennlig kraft for milliardverdier, kraft som vi dessuten er heilt avhengig av for å møte klimakrisa, mens reindrifta samme sted knapt produserer noe av økonomisk verdi, er for disse «vakte» tilsynelatende heilt uten betydning.

Vi har ingen naturkrise i Norge. Vi har areal i overflod til de utbygginger som er nødvendig. Det være seg vindkraft på land, nye kraftlinjer, gruvedrift, batterifabrikker, nye veger og andre anlegg og infrastruktur som vi har behov for.

Dette gjelder ikke minst i Nord-Norge. I Troms og Finnmark er 99,5 % av arealet ennå ubebygd. I Nordland er tallet 99 %.