Norge selger svært mye gass, og en god del strøm til EU, og har hatt et godt og nært energisamarbeid med dem i mange år. Det har vi hatt til tross for at Eus tredje energimarkedspakke ikke er signert. Pakken, som inkluderer ACER, har ligget til behandling i Stortinget siden 2009, og ingen har klart å påvise noen synlige samarbeidsproblemer bare fordi det har gått ni år siden vi fikk den oversendt. Når da utenriksminister Ine Søreide og energiminister Terje Søviknes plutselig i et leserinnlegg presenterer det som nærmest kritisk for landet at vi tilslutter oss den tredje energimarkedspakken, bør noen hver lukte lunta. Hva er det som haster?

Saken er selvfølgelig at den folkelige motstanden mot energiunionen har skremt regjeringen, og nå gjør og sier de hva som helst. Der de tidligere har benyttet taushetens argumentasjon ved å forsøke å tie debatten i hjel, er de nå tvunget til å respondere. Ministrene mistrives helt tydelig med dette, for argumentasjonen er slappere enn en våt tepose. Nylig forsøkte regjeringen å dempe kritikken ved å varsle en ny vurdering av deler av pakken. Dette er et skuebrød, en ren bløff for å lure folk til å tro at suverenitetsavståelsen nå er uproblematisk. Det er den ikke. Å behandle EUs tredje energimarkedspakke  slik regjeringen vil, med simpelt flertall, er og blir i strid med grunnlovens krav til behandling som formulert i §115. En lang rekke prominente grunnlovseksperter er enige i dette, og kaller regjeringens krumspring for en omgåelse av Grunnlovens intensjoner. §115 krever tre fjerdedels flertall, og det klarer ikke regjeringen å skaffe. Det er derfor det er så viktig å omgå grunnloven, og det også derfor ACER ikke blir vurdert påp nytt. Det er nemlig ikke tre fjerdels flertall p åStortinget for ACER.

Også Arbeiderpartiet er engstelige. Espen Barth Eide, som er saksordfører i komiteen i Stortinget, er sterk EU-tilhenger, og har lenge påstått at ACER og resten pakken var fullstendig uproblematisk. Nå har imidlertid industrisamfunnene over hele landet reist seg og sammen med sterke fagforeninger gitt klar beskjed om at Norge må si nei. APs svar har vært å presentere en liste med «krav» til regjeringen. «Kravene» er delvis irrelevante for saken, og delvis er det krav om garantier regjeringen ikke kan gi, fordi det omhandler det som skjer etter at pakken er signert inn i EØS-avtalen. AP vet utmerket godt at hvis ACER blir en del av EØS-avtalen, kan Erna Solberg mene hva hun vil – da er det EU, og KUN EU som bestemmer. «Kravene» er APs forsøk på å selge motstanderne en «liksom-garanti» mot det de frykter. Ingen bør kjøpe bløffen. Eventuelle garantier er like nyttige som monopolpenger på butikken.

Regjeringen argumenterer også i alle fora for at hvis Norge signerer energimarkedspakken, vil vi «få en stemme i debatten». Norge vil «bli hørt», er påstanden. Det de neppe vil at folk skal vite er at Norge har forhandlet i årevis om å få stemmerett i ACER, men blitt kontant avvist av EU. Norge får ikke stemmerett, har ingen pressmidler, og vi får heller ingen mulighet til å trekke oss fra avtalen.  Norge vil bli hørt omtrent like mye som barnet som er med pappa i styremøte. Barnet kan selvsagt utbasunere sin mening om det som blir diskutert, men uttalelsene vil nok heller avstedkomme overbærende smil enn vesentlige endringer i vedtakene.

Det mest villedende av alt er når folk skal forledes til å tro at EU vil straffe oss hardt hvis vi ikke går inn i energiunionen. Når Norge forelegges direktiver, inneholder de en klart definert reaksjon på et eventuelt veto.  Reaksjonen er knyttet til den spesifikke sektoren direktivet omhandler, og straffen er at regelverket på samme område suspenderes. Norge er ikke tilknyttet noe tidligere regelverk om ACER, så det å si nei påvirker ikke eksisterende EØS-regelverk. Straffen for et veto mot ACER er altså... ingenting.