Høsten 2006 inngikk Stoltenberg II-regjeringa avtale med Equinor (Statoil) om å utvikle karbonfangst og lagring i stor skala på Mongstad. I sin nyttårstale 1. januar 2007 ble dette prosjektet omtalt som Norges månelanding.

7 år seinere, i 2013, etter at det var svidd av flere milliarder statlige kroner, ble prosjektet stansa. Uten at målet om fullskala rensing var nådd.

Riksrevisjonen gjennomførte en undersøkelse av statens arbeid med CO2-håndtering. Et av hovedfunnene ble beskrevet slik i Riksrevisjonens rapport:

«Etter Riksrevisjonens vurdering ble kompleksiteten i gjennomføring av CO2-håndtering på Mongstad undervurdert i 2006. Det har blant annet vist seg at det er svært komplisert å planlegge og bygge fangstanlegg i stor skala nær et raffineri og kraftvarmeverk i drift.»

Rapporten ble behandla av Stortinget den 3. april 2014. Arbeiderpartiets Martin Kolberg uttalte følgende:

«Mongstad var et komplisert sted å arbeide med fangst og lagring av CO2 fordi det skulle ettermonteres på et kraftverk som allerede var i funksjon, på et aktivt raffineri, hvor kostnadene er høye, og på et sted hvor det er fullt av industriell aktivitet. Likevel mente regjeringa Stoltenberg at det var realistisk, og Stortinget mente at det var realistisk – men utvilsomt med mange usikkerhetsmomenter.»

Med denne erfaringa fra Mongstad skulle man tru at politikere og politiske partier ville tilnærme seg nye ønsker om fangst og lagring av CO2 med en noe større forsiktighet. Men så er ikke tilfelle. For etter regjeringas vedtak om elektrifisering av Melkøya har en rekke politikere angrepet så vel regjeringa som Equinor fordi alternativet med karbonfangst og lagring av CO2 på Melkøya er valgt bort.

En hovedårsak til at Equinor har vendt tommelen ned for karbonfangst og lagring, er at det er svært komplisert å integrere dette i et eksisterende anlegg. Det var nettopp dette man erfarte i forsøket med fullskalarensing på Mongstad.

Equinor har lært av dette. Men det har åpenbart ikke Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, SV, Miljøpartiet de Grønne og Rødt. For de påstår alle at de veit bedre enn Equinor og regjeringa om hvilke tekniske og driftsmessige utfordringer det vil være å få på plass karbonfangst og lagring på Melkøya, og hvilke kostnader som vil påløpe ved dette alternativet.

I motsetning til politikerne har Equinor betydelig erfaring med karbonfangst og lagring. Også på Melkøya. Når gassen kjøles ned til LNG blir CO2 skilt ut og ført tilbake til Snøhvitfeltet for lagring under havbotnen.

Det er CO2-utslippet fra gasskraftverket som kjøler ned denne gassen som det nå er spørsmål om. Ved elektrifisering vil utslippet ble borte. Alternativet med karbonfangst og lagring er av mange grunner langt dårligere. Det koster tre ganger så mye – differansen er heile 26 milliarder kroner. Det vil ta lengre tid å gjennomføre. Og det hefter betydelig usikkerhet ved alternativet.

Men den nye alliansen av klimafornektere og vindkraftmotstandere lar seg ikke affisere. De ønsker seg åpenbart ei ny månelanding sjøl om det er stor risiko for at forrige krasjlanding vil kunne gjenta seg. Noen lærer visst aldri.