Det årlige julebrevet har lenge stått i en særstilling i norsk hobbylitteratur. Her har man kunnet oppsummere året som har gått. Det har vært oppturer,det har vært nedturer. Men her sitter du altså med penna selv, og med all makt til å fremstille både seire og nederlag i det rette lys.
Og vi vet hva som skjer: Sola får skinne og vi lar både oss selv og familien surfe på fremgangens bølge. Ungene gjør det skarpt på skolen, det forfremmes i arbeidslivet, bikkja har fått valper og ferien var bare sååå fantastisk.
Det var i gamle dager.
Med ”sosiale medier” ble alt annerledes.
Eller?
Neida. Alt er som før. Men oppdateringstakten har økt. Bare hør et gjennomsnittlig sammendrag fra Facebook, en tilfeldig valgt ukeslutt:
”Endelig fredag – gleder meg til å slappe av på hytta etter en hektisk, men givende uke på jobben”
Og ved dagsrevytid står det loggført:
”Har nettopp åpnet en Chateu `d snob sammen med min elskede. Fyr på peisen”
Og snart kommer neste melding:
”Her er det snart kveld, ser frem til morgendagens tur over Stornuten”.
Resten av helga kan du, såfremt du ikke for lengst er satt bom for oppdateringene fra din gode venn, få meldinger om hvilken CD som snurrer i spilleren, hvor utsøkt middag som planlegges lørdag, og hvor mange andre hyggelige mennesker som ventes opp på den vellykkede hytta for å nyte stunden.
Du kvitterer selvsagt selv med melding om rolig hjemmehelg med Skavlan og godt i glasset, med planer om kvalitetstid med din elskede.
Og sånn går nu dagan, inntil det en vakker dag sprekker for noen fra sidelinja:
”Interessant seminar i Helsinki, verdensfred synes ikke lenger uoppnåelig. Har satt urtebrødene til heving, og rekker akkurat en tur på heia før ungene kommer tilbake fra pianotimen. I morgen sjakkturnering med bestemor før litteraturlaget samles til høstsymposium i kjellerstua.
HA! Vakje det ei bra feisbukoppdatering!”
Joda. Og med skamrøde kinn trekker vi oss tilbake til en langt mer anonym tilværelse.