Den legendariske Matz Sandman sa det slik: Andøy må dyrke det enestående og spesielle. Bare slik kan kommunen utvikle seg.
Det var som rådmann i Andøy Sandman ga politikerne beskjed om hva som ville være det lykkelige retningsvalg for fremtiden. Det er 40 år eller så siden han skrev det. Det var sant den gang – i dag er det enda sannere.
The Whale på Andenes innfrir Sandmans krav til det fulle; bare ett sted i verden er en mulig lokalisering for et senter som The Whale, bare på Andenes vil publikum kunne tilbys de opplevelsene som skal utvikles, og arkitekturen alene vil gi bakoversveis selv hos dem med et hårfeste som har krøpet til topps.
Arkitekturen! Fotografiene fra Dorte Mandrup Arkitektkontor resulterte i 300 medieoppslag i over 30 land. The Whale vil bli et monumentalbygg som Eiffeltårnet i Paris eller Operahuset i Sydney – og nord i Norge bare med Ishavskatedralen i Tromsø i samme divisjon.
Kommunestyret i Andøy skal 19. juni bestemme om kommunen skal bruke en røslig del av Andøyfondet til The Whale. Min intuitive tanke – følelsen i hjerte, mage og ryggrad – er entydig og med utropstegn: Si ja!
Dersom man vil bygge sine vurderinger på kaldere fakta, finnes omfattende analyser:
Lokalt næringsliv: Flere turister, ringvirkninger på 50 millioner kroner, 30 nye kompetansearbeidsplasser.
Lokalbefolkning: Det nye møtestedet som gir identitet og stolthet.
Nasjonal reiselivsnæring: En ny helårsattraksjon – grunnen til å velge Norge fremfor Sveits eller Georgia.
Da Bergensbanen ble åpnet i 1909, hadde den kostet like mye som et norsk statsbudsjett. ”Vårt slektsledds storverk”, sa kong Haakon VII.
Hver tid og hvert sted krever dristige beslutninger.